Gresskar luker seg selv!

Gresskarplanter blir enorme. De blir så store at de klarer helt fint å slåss mot ugress, slik at man rett og slett ikke trenger å luke i det hele tatt. Dessuten får man en temmelig stor avling, hvis man bare sørger for en solid dose hestemøkk eller annen kompost som plantene kan meske seg med.

Jeg forsøker alltid å dyrke en god del gresskar, fordi det sparer meg for arbeid, og det gir mye mat i fryseren. Er man slik stilt at man ikke har så stor arbeidskapasitet, trenger man måter å skaffe seg mat på uten for mye slit. Da er gresskar løsningen!

Siden det nå er sesong for drømming og planlegging om hva man skal dyrke neste sesong, kan vi jo kikke litt på hva som er fordelen med gresskar, og hva man bør planlegge med om man skal ha noen planter.

Gresskar er varmekjære saker som trenger en forholdsvis lang vekstsesong for at vi skal få noen særlig avling. Derfor begynner vi våren tidlig, først i vinduskarmen, og senere prikler vi ut i småpotter i vinterhagen. Sistnevnte er ikke annet enn en innglasset veranda som ikke er helt ferdig engang, for jeg har ikke så stor arbeidskapasitet bestandig. Men det gjør ikke noe, for den er tett og isolert, slik at den både beskytter rommene innenfor, og plantene som skal vokse.

Når plantene er blitt så store som på bildet, er det på tide å sette dem ut i kjøkkenhagen. Hvis man er flink, bruker man noen dager eller uker på å herde plantene, det vil si at man tar dem ut og lufter dem litt om dagen, og tar dem inn om natten. Det kan jeg aldri gjøre, fordi jeg alltid glemmer å ta dem inn igjen.Derfor forsøker jeg å lufte litt ved å åpne vinduene om dagen, og ellers passer jeg på å plante dem på et lunt sted. Det er særlig den kalde vårvinden som tar knekken på bladene.

Ikke fortvil om det ser ut til at plantene visner etter de har blitt satt ut. Det kan godt hende at de kommer seg igjen, og at det bare var bladene som gikk dukken.

Hvis plantene nå har fått et godt forsprang på ugresset, klarer det aldri å komme i kapp igjen. Gresskarplantene kommer til å lede resten av sesongen, så lenge de får nok gjødsel (helst kompost) og litt vanning om det blir for tørt.

Til venstre ser vi en Blue Hubbard vintersquash som begynner å vokse. Blomstene trenger å pollineres, og det er viktig at man legger til rette for humler og bier, slik at de kan gjøre jobben. Ellers må man løpe rundt med pensel, og det kan være både slitsomt og usikkert, for man rekker gjerne ikke å være der mens hunnblomstene er åpne. 

Det kan være kjekt å vite forskjellen på hunnblomster og hannblomster. Hunnblomstene har en liten klump på stilken rett bak blomsten. Det er denne klumpen som blir til frukten om blomsten blir befruktet. Hvis du ikke er sikker på om det er humler eller bier nok, kan du bruke en pensel og flytte pollen fra en hannblomst (tynn stengel uten klump) til en hunnblomst.

Så snart sesongen er i gang, vil du oftest allikevel oppdage at det blir mange flere frukter enn du trodde. Plantene vokser svært raskt, og de sprer seg ofte ut over et mye større område enn du hadde tenkt. Ikke sjelden finner vi squash innimellom jordskokkene eller andre høye busker.

Her ser vi litt av årets fangst, uten så mye som litt luking. De store gule er to forskjellige kjempegresskar-sorter, og de små blågrønne er Blue Hubbard, en favoritt her i gården. Den holder seg lenge om den bare blir lagret kjølig, ihvertfall til jul, og den er god å fryse, koke eller steke.

Den mørkegrønne er en italiensk variant som jeg ikke husker navnet på, men det finnes utallige forskjellige sorter å få kjøpt. Her vil jeg særlig anbefale webhandelen www.impecta.se, som har et imponerende utvalg av alle slags frøsorter, og som velvillig sender også til Norge. De har også mange gamle sorter som det er verd å ta vare på for etterkommerne, rett og slett ved å fortsette med å dyrke dem.

Gule kjempegresskar kan høstes temmelig tidlig og brukes til halloweenlykter. Det er veldig moro for små gartnere å være med på å dyrke og høste disse lyktene, og ikke minst å få lov til å skjære dem ut.

Her er et Blue Hubbard fra i fjor, som vi overraskende fant midt inne i jordskokkene. Dette var nok til svært mange måltider og smakte nydelig.

Sånn ser Blue Hubbard ut inni. Frisk farge, lukt og smak, og veldig anvendelig i matlagingen. Den er også herdig og lett å dyrke.

Jeg har masse frø, så om du vil ha noen, eller bytte med andre frø, er det bare å ta kontakt!

Novemberkaktus og pelargonia. Avleggerkultur!

Haging i november foregår innendørs her hos oss. Alt ute er mørkt, vått og frossent, så der er det for sent å gjøre noe, og litt for tidlig å glede seg til vårarbeidet. Men novemberkaktusen blomstrer nå! Og pelargoniene har en siste indian summer i vinduskarmen. De har stått der så anonyme hele året, med sitt beskjedne vannbehov, i nordvinduet der nesten ingenting annet trives. I oktober begynner knoppene å vises over hele planten, og så plutselig i november eksploderer det i rosa og hvitt.

Planten ovenfor har jeg tatt avlegger til av en plante som jeg hadde hatt siden jeg tok avlegger til den på jobben da jeg jobbet på FFI midt på åttitallet.  Så morplanten til denne ble godt over tjue år!

Her viser Sverre frem en lys rosa variant, som jeg har knabbet en avlegger til hos en venninne.

I gamle dager kjøpte man ikke så mange stueplanter i butikken. Man tok avlegger hos naboen. Helst skulle man stjele avleggere, for blomsten skulle føle seg velkommen og ønsket, både hos den som gav avlegger og den som tok. Det kan nok være en ide å komme med et diskret spørsmål, sånn at ikke hele vinduskarmen en dag står der uten blad og skudd fordi naboer og venner har vært for glad i blomstene dine.

Det blir nok en blogg om avlegging over jul. Det er for tidlig å ta avleggere nå, det er best å vente til sola har snudd, da snur hele naturen og vil formere seg. Men får du lyst, kan du jo kjøpe en kaktus, så får du både blomstene, og kan ta avleggere senere, slik at du får mange. Det er ingenting som en karm full av disse skjønnhetene.

I mange år nå har ikke disse plantene vært så populære, fordi mange ikke får dem til å blomstre. Hemmeligheten er nemlig at de ikke skal ha så mye vann, og de må ha en hvileperiode. Dessuten trives de best i gammeldagse, litt kjølige vinduer uten panelovner under. Her fyrer vi kun med ved, så i vinduene er det frisk og kjølig luft, og litt kaldere om natten, når vi lukker gardinene for. Akkurat der trives både novemberkaktus og pelargonier.

Pelargonier er robuste planter som trives ute i potter om sommeren. Særlig koser de seg i solrikt vær. De er ikke spesielt glade i vått vær, de har tykke stengler som er perfekte for å lagre vann, slik at de kan tåle lengre tørkeperioder. Det passer meg ypperlig, for jeg er ikke så flink til å huske å vanne hver dag.

Men man må altså også huske å ikke vanne for mye, da råtner røttene til både pelargonier og novemberkaktus.

Pelargonien på bildet over står ute, i sommer, men nå er de alle sammen tatt inn for vinteren. De har stått en stund i vinterhagen, men så ble det for kaldt også der. De tåler litt frost, men ikke mye, så dermed kom de også inn i vinduskarmen.

Her ser vi to forskjellige rosa varianter, en hengepelargonia og en vanlig, opprett. Begge er lette å ta avlegger av, og begge er enkle å dyrke, om en bare passer på det med vannet.

Skal vi ikke ta vare på våre formødres tradisjoner med å dyrke gammeldagse blomster i vinduskarmen? I alle fall vi som har gamle hus med kjølige vinduer. Så kan vi glede oss over blomsterpryd i vintermørket.

Blir det kjølig i rommet om kvelden, bruk tykke gardiner og trekk dem for, så blir det lunt inne og kjølig for blomstene. Så blir alle fornøyde.

Den flotteste gårdssaga jeg vet om!

Dette flotte huset er hovedhuset på Moa gård i Isfjorden, hvor jeg pleier å undervise. Huset er bygget av familien som eier gården, jeg vet ikke opprinnelig byggeår, men det som er bemerkelsesverdig, er at hele den høyre delen av huset er bygget på i nyere tid. Og alle materialene kommer fra egen skog, og er laget på gårdens egen sag. Til og med hele saghuset er bygget av egne materialer, av far og farfar på gården. Og det eneste som gjør at du kan se hvilke deler av huset som er nytt, er de trehvite overflatene inne i den nye delen. Alt er likt, fordi de kan tilpasse og produsere akkurat de materialene de vil ha.

I det hele tatt bor det så flinke og trivelige folk på denne gården, at jeg kommer til å vise frem mye mer av alt det fantastiske de kan og gjør. Men idag tenkte jeg at jeg skulle vise frem saga. Til inspirasjon og beundring.

Se på denne flotte konstruksjonen. Det var slik de laget store takspenn før vi fikk ferdigkjøpte takstoler, og kunnskapen om dette går snart i glemmeboken. Jeg har latt meg fortelle at det ikke er lov å sette opp slike konstruksjoner selv lenger, og om det er sant, er det trist. Dette er dyktige folk som bærer videre en verdifull kunnskap. Tenk om vi kunne ha bygget et slikt tak i et ridehus! Vakkert! Og det er bygget av eget trevirke.

Her er selve saga, hvor de kan ta inn digre stammer og redusere dem til planker i alle dimensjoner. De kan også høvle og frese ut listverk.

Her er lageret for listverk og annet ferdig materiale.

Eksempel på materiale; panel.

For et flott trillebår!

Utsikten ut til tømmerlageret er jo rimelig fantastisk. Ikke alle kan skryte av et sånt syn fra kontoret.

Flere eksempler på paneler og annet høvlet og frest materiale som ligger klart på lager.

Og har man materialer, noen maursyrekanner, maskiner som kan grave og flytte jord og en bekk, kan man lage en grunn dam og en båt som barna kan leke i. Ikke bare en båt, men flere. Til og med en gedigen sjørøverskute kan man lage.

Eller hva med å lage verdens mest gedigne gapahuk, hvor bålet i grua varmer opp gjestene uansett hvor mye vinden står på fra fjorden og det regner vestlandsk på utsiden?

Denne er laget av nedfallsvirke etter stormen "Dagmar".

Det hjelper å ha gode maskiner å hjelpe seg med, men noen hver kan hente inspirasjon fra dette.

Man kan også lage eller pusse opp trivelige små gjestehytter som denne, som jeg gjerne overnatter i når jeg er der og underviser.

Til og med noe så trivielt som et gjerde rundt ridebanen kan gjøres både pent og vittig på samme tid, med egne solide materialer, og lure løsninger for portlukning, som jeg dessverre ikke har bilde av, så det får komme i en senere blogg, for det er mer å vise fra Moa.

Alt dette gjør de i tillegg til å drive mønstergyldig melkebruk, ridesenter, eggproduksjon og masse mer. Jeg blir veldig imponert.

Kjøttkvern gir kjøttdeig, som gir kjøttkaker!

Her om dagen var jeg innom nabo Ketil Grønnerud, som har en låve full av spennende saker, for å handle noen norgesglass. Sånn i forbifarten spurte jeg om han hadde en kjøttkvern også, siden den jeg hadde manglet kniv. Etter litt leting viste det seg at han hadde, og den fine kverna ble min for femti kroner. Den ble slept hjem i triumf. Nå skulle noe av grytekjøttet fra julegrisen bli til kjøttboller!

Her er kverna plukket fra hverandre, vasket og smurt med olivenolje. Alle deler var veldig fine og hele, men den var jo ikke brukt på en stund, så den trengte litt gnukking.

Her har jeg tatt ut litt kjøtt og fett fra fryseren. Begge deler fra dette årets julegris. Det er alltid godt med en viss prosent fett i kjøttdeigen

Jeg hadde lagt posene i kjøleskapet dagen før, sånn at de kunne time langsomt. De kunne nok gjerne ha fått en dag ekstra, for å tine helt. Så jeg tok dem noen minutter på tining i mikroen.

Jeg hadde også oppi en skalk med gulost, det gjør kjøttbollene saftige uten at man trenger å ha i mel.

Sverre insisterer på å hjelpe til. Og skal de blir finke til å hjelpe til den gangen de blir store nok til å virkelig være til nytte, må de få lov til å hjelpe når de vel strengt tatt bare er sjarmerende i veien.

Så her får junior kjøre sveiva og kutte opp ost, og det viser seg at han er ganske mye til nytte også. Sterk er han i tillegg.

Se så fin kjøttdeig! Vi kjørte den to ganger igjennom kverna for å være sikker på at kjøtt, fett og ost blandet seg godt.

Til slutt et triks jeg lærte av min mor: Stapp litt matpapir eller en plastpose ned i kverna, slik at den dytter det siste innholdet igjennom kverna og ut igjennom tuten.

Plastposen/ matpapiret tar du ut når du demonterer kverna etterpå, forhåpentligvis uten alt for mye kjøttdeig på.

Ha i salt, pepper og hvitløk i deigen, og lag små klumper som du ruller sammen i hånden til runde baller. Stek i middelsvarm panne i godt med meierismør.

Spis enten i saus med tyttebærsyltetøy og annet godt tilbehør, eller som tapas med brie og sennep, peppersaus eller soltørkede tomater. Yummie!

Å lage hjemmelaget ferskost med forskjellig krydder

Var det en ting jeg trodde skulle være vanskelig, så var det å lage ost. Jeg trodde også at jeg trengte en masse utstyr og løype og andre tilsetningsstoffer.

Men Renate har vært i Russland, og der lager de yoghurt. Hjemme. Dessuten fikk jeg Andreas Viestads bok "Ekte mat" av henne. Der står det oppskrift på hvordan man skal lage ferskost fra yoghurt. Og forsåvidt hvordan man skal lage yoghurt også. Boken anbefales uansett om jeg gjengir min versjon av oppskriften her, for det står omtrent alt annet du trenger for å lage ting fra bunnen der også. Løp og kjøp.

Bildet viser et litt skjevt blikk på en diger kjele med yoghurt som jeg og Renate har laget helt selv. Vi fikk med oss en 20 liters kanne med upasteurisert melk direkte fra produsent. De er gode venner av oss, så jeg forteller ikke hvem de er, for sånt er jo ikke lov. Det er farlig, må du vite, å drikke melk rett fra tanken. Rart ikke alle melkeprodusenter er døde for lengst, for jeg kjenner ikke en eneste melkebonde som ikke drikker sin egenproduserte gode melk akkurat sånn som den er. Det er jo da den er best! Og skal man lage ting av melken, vil man gjerne beholde alle de gode melkesyrebakteriene. I det hele tatt skal man være forsiktig med å drepe for mye sunne bakterier. Pasteurisert melk blir ikke sur. Den råtner.

Yoghurt og ostemasse blandet med gressløk

Uansett. For å lage yoghurt tilsetter vi yoghurtkultur. Det beste er å kjøpe gresk yoghurt, for den er ikke drept. Det vil si at det yrer med yoghurtkultur i den fremdeles. Så altså, man tager en stor gryte, heller fersk melk oppi, tilsetter yoghurt, og varmer sakte opp til 37 grader. Bruk termometer, det er uansett kjekt å ha til ølbrygging og annen presisjonsidrett. Du får kjøpt spesialtermometer til koking og brygging i forretninger som fører bryggeriutstyr.

Ta melken av varmen når riktig temperatur er oppnådd. Nå skal blandingen stå lunt over natten.Helst skal den beholde temperaturen sin, men det gjør ikke noe om blir litt kaldere, bare den ikke blir for varm. Vi har ikke noen automatisk varmeregulering noe sted, og gammelt, iskaldt hus om natten, så vi pakket hele gryta inn i en dundyne og satte den på spisestuebordet. Da vi kom og åpnet dyna dagen etter så yoghurten ut som bildet over, og smakte himmelsk.

Siden vi allerede hadde syltet villbringebær, var veien enkelt til totalt hjemmelaget bringebæryoghurt, og den smakte himmelsk.

Når man lager ost og yoghurt, er det så lettvint å lage mye på en gang, så man burde rett og slett lage seg mange forskjellige bæryoghurter og fryse ned.

For å lage ost, trenger du en stor bolle og et klede, krydder, salt og et tau.

Legg kledet i bollen og hell yoghurten lag på lag i kledet, vekselvis med salt og krydderurter. Slageren hos oss var osten med hvitløk og persille. Gressløk og andre urter var også godt. Vi prøvde en ost med kvann, men den ble ikke så populær.

Det er ikke farlig å være litt raus med både salt og krydder. Det blir bare veldig godt, og saltet øker holdbarheten.

Så snører man kledet sammen rundt ostemassen, binder for med et tau og henger hele knyttet opp ute, sånn at det kan renne av. Er det ikke for varmt ute, lar du det hele henge et døgn. Er det varmt om dagen, la det henge over natten.

Når ostene har rent av seg, tar du dem inn og legger hele bylten i en form, presser den ut i formen og legger det hele i kjøleskapet i ett døgn. Så er osten ferdig.

Du kan også ta osten ut av kledet og presse det ut i en form før du setter den til lagring. Da blir det lettere å få til en fin form på osten.

Her er de ferdige ostene vi fikk første gang vi prøvde. Hvitløk og gressløk fremst til venstre, pepper bak til venstre, estragon og persille fremst til høyre og bakerst kvann.

De ble kjempegode med hjemmebakte kjeks! Se egen blogg om hvordan du baker kjeks.

Julegrisen på slaktebenken

Etter at vi i fjor fikk kjøpt en halv gris som hadde levd et lykkelig utegangsliv på Nedre Skinnes Gård, kan vi liksom ikke tenke oss fabrikk-gris lenger. Ikke vil vi støtte uverdig dyrehold, og ikke synes vi det smaker godt. Så i år avtalte vi med One og Petter, som hadde to griser hjemme i låven, om at vi skulle kjøpe halvparten av den ene. Neste år får vi jommen vurdere å ha griser selv. Man har dem jo bare fra forsommeren til høsten. Når man slipper overvintringen, er det mye lettere å ha dyr!

Her ser vi et bilde fra selve slaktingen, hvor slakteren er i ferd med å splitte opp grisen og ta ut innvollene. Det var noen som reagerte sterkt på Ones posting av dette bildet på facebook, hvor de mente at det var provoserende og støtende for folk å måtte se på et slikt bilde. Jeg synes det er viktig at vi ser og forstår hvor maten vår kommer fra. Vi er rovdyr langt inn i sjelen, ihvertfall jeg, og utvilsomt Pelle.

Det ser også ut som om barna våre tar dette med slakt på strak arm. Vi var litt nølende første gang vi slaktet høner, og ville holde Torunn borte fra synet. Men hun snek seg borttil allikevel og utbrøt: "Slemme hane vilker ikke mele?" Og så var det ikke mere snakk om det.

Barna var med da vi slaktet grisen på bildet, men de valgte å leke i nærheten. Det var ikke fordi de syntes det var ekkelt, men at det var voksenarbeid og lek med andres leker var mye morsommere.

Da vi delte opp grisen hjemme, var de stadig borte og spurte om hva de forskjellige delene var for noe, og når vi lager middag spør Sverre: "Er dette fra grisen?" Helt naturlig nysgjerrig, uten noen undertone. Kan det være at det er vi som lager denne frykten og aversjonen i barna ved å underforstått gjøre slakt til tabu?

Jeg fikk ikke tatt bilder av parteringen i år, så jeg har brukt bildene fra i fjor, da det var Luke som gjorde jobben. Men utrustet med min mors berømmelige Gyldendals store kokebok, fant jeg ut av parteringen jeg også, og klarte meg bare med en kniv, samt en øks for å få av forknoken.

Her ser vi Luke jobbe med bogen på grisen. Legg merke til den fine skinka. Denne grisen har levd et godt liv på utegang sammen med andre griser, og lekt og løpt, slik at musklene ble fine og store. Dessuten liker vi jo at maten har hatt et godt liv mens den levde. En får bedre samvittighet, og kjøttet smaker mye bedre.

Her ser vi at ribbeina er kuttet opp, men i år lagde jeg såkalt "familieribbe", det vil si at kotelettraden ble sittende på. Litt fordi jeg ikke orket å styre med sag og tungt arbeide, og litt fordi det er godt med masse ribbe. Vi spiser kald ribbe og lefse døgnet rundt i jula og har mange gjester, så det går mye kjøtt.

Skinka blir til spekeskinke. Vi har en gammel jernkiste i kjelleren, som vi har full av grovt havsalt. I den legger vi skinka slik at den er helt dekket av salt. Den ligger slik i saltet til over jul omtrent, og så henger vi den til tørk på stabbursloftet. Der henger den til gjøken galer, og så er den ferdig modnet. Den kan fortsette med å henge på stabburet hele sommeren, men da må den få på seg en linpose, sånn at ikke fluene kommer til for å legge egg. En kan sy en løpegang rundt posen og sette inn en ståltråd, så kommer ikke posen inntil kjøttet, sånn at fluene kan legge egg igjennom stoffet.

Dette er fint sideflesk! hadde vi hatt røkeovn, kunne vi ha laget bacon. Det må vi gjøre et annet år.

Luke kjøpte slaktekniver på Felleskjøpet. De har mye fint til jakta, som vi som skal slakte hjemme også kan nyte godt av.

Disse knivene gjør det svært mye lettere å være nøyaktig når man parterer.

Her ligger den halve grisen fra One ferdig partert. Skinka og forknoken ligger i saltkista i kjelleren sammen med to lammelår som var på salg i høst. Så får vi billig fenalår også.

Renate pakket alt pent sammen i plastfolie og merket. Vi fikk tre familieribber, et bogstykke, flere fine stykker fra bakparten, og masse grytekjøtt.

Jeg hadde tenkt å lage kjøttdeig, men så oppdaget jeg at den kjøttkverna jeg hadde kjøpt på bruktbutikk manglet kniv. Så da ble det grytekjøtt i passende posepakninger istedet. Det er like greit, for vi lager mye gryter og supper.

Så, rett i fryseren med alt sammen. Så gleder vi oss til å lage god mat!

Øks versus motorsag. Rått parti eller vinner miljøet?

Vi fant noen gamle økser på låven for et par år siden. Dette var mens Luke, Henrikke og Alex var her, før UDI kastet dem ut alle sammen. Siden Luke er rustningssmed og glad i godt verktøy, satte han dem i stand skikkelig. De ble pusset og slipt og fikk nye hickoryskaft.

Det var litt forskjellige fabrikater, og gutta lurte på hvilket merke som var det beste i bruk.

Det ble mye funderinger og diskusjon på kjøkkenet før vi dro ut i skogen.

Man kan skjerpe øksa med maskin, eller med et knivbryne, som Pelle gjør her.

I halvmørket på kjøkkenet klekkes onde planer ut. Dessuten må man spise solid tømmerhuggerkost for å klare dagens økt med manuelt utstyr. Vi skal ut og se om det lar seg gjøre å felle trær med bare øks.

Ser vi et glimt av ødeleggelsestrang her? Eller er det bare rent og sunt pågangsmot og glede over en utfordring? Vi satser på det siste. Selv om Luke ikke er redd for å ta en slåsskamp heller om det trengs, profesjonell ridder som han er.

Alex viser vei til et passende tre.

Alex hadde ingen trening med øks, utdannet som han var til å bli katolsk prest. Men de norske genene lot seg ikke stoppe. Her skulle det hugges. Og som klisjeen sier, det går så flisene fyker.

Treet måtte ned det, og det viste seg at ettersom teknikken ble bedre, var det slett ikke ueffent å bruke øks.

Luke var mer vant med øks, og selv om det ikke ser så voldsomt ut på dette bildet, kan jeg love at det gikk fort!

Gutta valgte å hugge trærne litt høyt oppe siden det var første gang de gjorde dette. Stubbene tok Pelle senere etter at snøen var borte, med motorsaga.

Så jada, miljøet sparte kanskje ikke så mye på dette stuntet, men vi lærte noe viktig og hadde det fint. Neste gang blir det alt i en operasjon.

Når man hugger med øks, er poenget å få av så store fliser som mulig av gangen. Øksa kan ikke kutte så langt inn på tvers av veden, men når man kutter på skrå som dette, og veksler mellom å hugge ovenfra og nedenfra, kan man få av ganske store fliser for hvert hugg.

Her faller en stamme som skal bli til gjerdestolpe neste sommer. Skikkelig tykk og solid hjørnestolpe blir dette.

Gutta er selvsagt nøye og passer på at treet faller kontrollert dit det skal og at ingen er i veien. Det er farlig med fallende trær selv når de er små.

Det flotte med å bruke øks, er at det ikke er så farlig å ha med barna i skogen. Selvsagt må vi passe dem sånn at de ikke er i nærheten når det hugges, men det er utrolig stille og fredelig mens det jobbes, og en øks som står i en stubbe er ikke farlig.

Pelle er derimot virkelig farlig med øks. Han er egentlig farlig uansett, men gud skje lov for alle oss andre, er han også veldig snill.

Jeg lover at dette treet ikke sto lenge etter at han begynte å hugge!

Der var det nede, og så fornøyd blir man av å utrette noe skikkelig primalt. Ikke vet jeg om det er et ord, men hvis ikke, ble det det akkurat nå.

Skogens stille ro mens man feller trær er skikkelig avleggs, men veldig fint for sjelen.

Dessuten synes jeg disse mannfolka er noen ordentlige kjekkaser. Det er noe veldig trygt og fint ved å bo i et hus med tre voksne menn som både kan hugge et tre, slåss med sverd og lanse, diskutere filosofi eller snakke seks forskjellige språk. Eller dra igang en hus-sjakkturnering. Kjernekarer.