Kompost. Bedring av hele biologien i jorda.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan humus og mikrolivet i jorda er med på å holde jorda sunn og frisk og støtter opp rundt nyttevekstenes liv og helse.

Hvis jorda vår er død og uten liv, har vi drept hele den hæren av nyttige organismer som kjemper hvert nanosekund imot skadeinsekter, bakterier, sopp og nematoder som ligger klare for å spre sykdommer og råte. Det ironiske er, at det er den samme typen organismer som hjelper oss i kampen. Naturen streber alltid etter en balanse i alle disse organismene, og når vi ved sprøyting eller stadig fjerning av organisk materiale i jorda utarmer dette mangfoldet, vil vi ødelegge denne fine balansen. Slik blir vi stadig mer avhengige av vår egen inngripen, med sprøytemidler, kunstgjødsel, pløying og luking.

En viktig medisin mot en slik utarming er kompost. Den består av all slags organisk avfall, og betyr at vi blander sammen avfallet og lar det forråtne på en riktig måte, slik at det blir til jord. Egentlig er det feil å kalle resultatet for "jord", fordi teknisk sett er jord det vi finner på bakken. Kompost er kompost, og et jordforbedringsmiddel og gjødsel. Når vi blander kompost i jorda, blir den bedre, sterkere, mer luftig og mer istand til å ta vare på og nære plantene.

I det moderne samfunnet har vi fjernet oss helt fra forståelsen av disse prosessene. Vi synes insekter, forråtnelse og søppel er ekkelt, og betaler andre til å kjøre det vekk. Akkurat som slakt og døende mennesker, vil vi ikke se dem. Det blir for plagsomt. Men om vi skal forstå livet, må vi også akseptere døden. Og gjenfødelsen i jorda.

Døden i denne sammenhengen ligger i matavfallsbøttene på benken vår. Vi har to bøtter med lokk på, en for slikt som ikke er spiselig, og som kan gå rett på den åpne kompostdynga, og en med spiselige saker, som hønene får. Og noen ganger kattene.

Utfordringen med matavfallet er at det ikke skal lukte, og at det ikke skal tiltrekke seg rotter. Disse problemene løser man enkelt ved at man bærer ut avfallet hver dag, og ikke legger spiselig avfall slik at rottene kommer til. Man kan ha lukket varmkompost, eller man kan bruke høner som kompostkvern. Vi har i tillegg katter som bor rundt både kompost og hønsehus, og de er svært effektive i kampen mot rotter og mus.

Når man bærer ut avfallet hver dag, rekker det ikke å bli surt eller muggent. Jo lenger man utsetter å gå ut, dess eklere blir det, dessuten mister det næringsverdi for hønene.

Bøttene skylles i varmt vann evt. skrubbes med såpe etter hver gang, slik at det ikke samler seg bakterier og muggsopp i dem. Slik holder de seg hygieniske allikevel.

Her ser vi hvordan komposten kastes på møkkadynga sammen med hestemøkk, flis, hageavfall og annet uspiselig. Det er mange ting som kan gå i komposten: tørkepapir, teposer, appelsinskall, kaffe, døde blomster, ja, alt som kan råtne og bli til jord. Aske er også fint i komposten, særlig om den inneholder kun aske fra ved, papir og annet rent og naturlig materiale.

Det er viktig å blande omtrent like deler av karbonholdig materiale og nitrogenrikt materiale. Kvister og flis er karbonrikt, urin, gressklipp og matrester er nitrogenrikt.

Prøver du å kompostere bare matavfall blir det helt sikkert bare noe ekkelt klin. Bland det med flis, da lukter det ikke, og det blir fortere til jord. Har du bare flis eller kvister, går det svært sent å bryte ned materialet til jord.

Innimellom kan det lønne seg å snu litt om på komposten. Det gjør vi med traktoren, fordi vi har så stor dynge. For andre kan det betyr å spa om på innholdet i bingen. Orker du ikke å spa om, kan du bare la den stå, det blir jord allikevel, det tar bare lengre tid.

Komposten trenger å være litt fuktig og den trenger luft. Derfor skal den ikke være for kompakt, og den må ikke stå i full sol, om du da ikke vanner den innimellom. Den trenger også en viss varme for å komme igang, men så kan den holde varmen selv langt utover vinteren. Om du har isolert binge, kan den kanskje holde det gående hele vinteren.

Alt som er spiselig går i hønene. Er et råttent eller muggent er det ikke spiselig, og da graver vi det ned i komposten. Kattene tar uansett eventuelle rotter som skulle prøve seg. Og så får kattene mat og noe å ta seg til også.

Hønene gjør matrestene effektivt om til egg og hønsegjødsel. En gang i året kan vi spa ut en blanding av flis og hønsemøkk, som er fin jordforbedring.

Her ser vi et trillebår fullt av ferdig kompost, tatt rett fra møkkahaugen. På overflaten ser haugen helt ut som alltid, med møkk og avfall i en salig blanding.

Men ta ett spatak ned, og du finner dette, etter bare ett år med stille og rolig kompostering. Mark, insekter, sopp og bakterier har gjort sin jobb i det stille. Varmen fra prosessen er kjølnet, og vi kan plukke med oss herlig kompost og blande i jorda. Komposten tar med seg mikrolivet sitt, og smitter det over til jorda, slik at disse organismene kan være med på å kjempe mot skadedyr, gjøre jorda mer luftig, holde på vannet og avgi næringsstoffer sakte og i det tempoet som plantene trenger det. Disse næringsstoffene skylles ikke så lett ut av jorda med regnet, og kommer derfor ikke ut i vassdrag og innsjøer for å forurense.

Alt i alt, en veldig rik avkastning på bare søppel, ikke sant?

Bier redder verden. Og de lager honning til oss!

Nå skal jeg skrive om noe jeg ikke har gjort ennå, men har alvorlige planer om: Jeg vil holde bier. Og jeg har anskaffet meg bikuber, jeg skal bare skaffe meg noen bifolk først.

Bier går en ikke bare på butikken og kjøper, eller kjøper av noen via nettet og leier hjem i grime.

Dessuten har det vært smittsom biesykdom her i kommunen forholdsvis nylig, og da er det strenge restriksjoner på innføring av nye bier og flytting av bifolk.

Så i mellomtiden planlegger jeg og gjør ting klart. Først og fremst fikk jeg tak i bikuber. Ingvild fant en haug kuber og tilbehør på finn, som skulle gis bort. De hadde stått på en låve siden syttitallet, og var i veldig bra stand. Det fine med kuber som har vært så lenge ute av bruk, er at det ikke er så stor sjanse for at det henger sykdom ved dem lenger.

Det er visse standarder for bikuber, slik at man kan sette sammen deler fra forskjellige leverandører uten problem. Disse ser ut til å være i riktig standard. Men først litt om fordelene ved bier og hvorfor jeg vil ha dem.

1. Vi vet at bier og humler dør i alt for stor grad i verden, og at bier og humler er livsnødvendig for å befrukte svært mange av de plantene vi spiser frukten av. Har man bier, og i tillegg legger til rette for humlene (som er vårt klimas naturlige bier), gjør man et viktig innsats for miljøet og kloden.
2. Biene befrukter epler, bringebær, blåbær og svært mange av nytteplantene jeg vil ha frukten eller frøene fra. Jo mer bier, dess mer frukt og bær. Enkelt regnestykke.
3. De lager honning! Nam! Sukker er jo ikke noe sunt for oss, men honning skal ihvertfall ha noen sunne bieffekter (hehe), så litt honning i maten istedet for sukker tenker jeg trekker ihvertfall ørlite grann i riktig retning. Honning skal være antiseptisk og kanskje litt antibiotisk, og det ryktes at det har mange andre mer eller mindre medisinske effekter. Propolis, som er et bieprodukt, skal også det. Ja takk, det vil jeg finne ut mer om.
4. Bier er trivelige dyr med et interessant levesett. Jeg vil vite mer om hvordan de lever og hvordan jeg steller dem. Dessuten lever de sitt liv ganske uavhengig av oss, det er ikke så mye stell de trenger, om en da ikke har veldig mange kuber.

Det finnes mange fine nettsider som forteller mer om hvordan man steller bier. Jeg er så heldig å ha blitt kjent med det lokale birøkterlaget, som har noen medlemmer som skjønner mer enn gjennomstnittlig mye av hvordan biologien i bisamfunnet og naturen omkring fungerer. Det er så mye mer i dette enn hva honningcentralen og de store produsentene gjør og forklarer på sine sider. Som oftest betyr det faktisk at man trenger å gjøre mindre, og stole mer på naturen. Mer om det senere. Men søk på honningcentralen, bybi eller birøkt om du vil lære mer om bisamfunnet. Det er viktig å kunne noe om hvordan biene lever for å kunne holde bier.

På bildet ser vi bikubene mine mens jeg gjorde dem rene. Som regel holder biene det rent og pent i kubene sine, bortsett fra om vinteren, da de ligger i en slags dvale. Da blir det ofte rusk og døde bier i bunnen av kuben. Men disse hadde ligget lenge i opplag, og var fulle av støv, noen døde bier og litt mugg der hvor de hadde vært fuktige.

Kubene består av en isolert kasse i et standardisert mål. Oppi disse kassene setter man et antall rammer hvor man har festet bivoksplater. Når biene er etablert i en kube, bygger de ut disse rammene slik at det blir fine, sekskantede rom i et honeycomb-mønster. Det er fascinerende å se hvor jevne og fine de blir. På det øverste bildet ser du en utbygd ramme, og hvordan biene sitter på den når de arbeider. Bildet er av døde bier som var i den ene kuben da jeg kjøpte dem. De har antagelig ikke overlevd vinteren fordi de til slutt var for få. Kanskje birøkteren ga opp eller døde, og så var det ingen til å ta over stellet en gang i tiden.

Bivoksen lager biene selv, og jo mer bivoks de lager, dess mindre honning får de overskudd til å lage. Så jo mer vi kan gjenbruke bivoksen og tavlene, dess bedre er det. Derfor er disse moderne kubene hvor man bare tar ut rammene og slynger ut honningen i en spesiell slynge, en veldig stor landevinning i forhold til gamle dagers halmkuber. Da måtte kuben og kakene ødelegges for hver gang man høstet honning.

Her ser vi bedre hvordan alle rammene sitter i kassa. Jo tettere rammene sitter, dess varmere og triveligere synes biene at det blir. Kassene setter man oppå hverandre ettersom hvor stort bifolket er, og hvor mye honning de produserer. Man har gjerne en kasse hvor dronningen bor, og produserer nye bier, og flere kasser hvor biene kan lagre honning. Disse kassene kaller birøkterne for "skattekasser". Det er ikke noen forskjell på utstyret for kassene for dronningen og skattekasser. Biene bor og lagrer honning i samme typen rammer. De lager de rommene de trenger selv, til dronninglarver eller dronelarver. Men det kan du lese om andre steder på nettet. Der fins det også mange fine bilder.

Noen tips jeg har lært meg i tillegg om biebiologi:

1. Ikke flytt på kubene om du ikke må. Mange proffe birøktere flytter kubene langt til skogs om sommeren, for at de skal få mest mulig nektar å trekke på. Men om vi flytter biene, blir de stresset, trenger lang tid på å reorientere seg (gjerne tre uker) og i den tiden produserer de mindre honning. Forsøk har vist at dette stresset oppstår om man bare flytter kuben noen centimeter. Så la dem stå i fred.
2. Stress biene minst mulig, også når du skal stelle dem. Lær biene å kjenne og jobb med dem istedet for mot dem. Akkurat som med andre dyr, aksepterer biene deg om du forstår deres måte å være på. Dermed kan du unngå å bruke så mye røyk og andre virkemidler for å gjøre biene sløve når du steller dem. Alt slikt stresser biene og gjør dem mer utsatt for sykdom.
3. Sørg for at kubene er godt isolert om vinteren, men pass på ventilasjonen. Noen tar kubene inn i kjelleren om vinteren, om den er frostfri, men kjølig og ventilert. Pass da på å sette dem på nøyaktig samme sted igjen om våren.

Og bier er forbløffende lite plagsomme selv om du har dem like i nærheten. Har du kubene i skogkanten eller i den andre enden av hagen, kan det hende at du nesten ikke merker at de er der. Selv om de er mange tusen, trekker de på et område på mangfoldige kvadratkilometer, og da blir det ikke mange gram bie pr kvadratmeter.

Og husk: Ingen sprøytemidler i nærheten! Selv om du bare sprøyter i vær som gjør at biene ikke trekker, viser det seg at midlene blir igjen og tas med til kuben, hvor den gjør stor skade. Det er nå vist at sprøytemidler er en viktig årsak til biedøden i verden. La oss gjøre noe for å motstå denne utviklingen!

Forbedre jordsmonnet og redde verden.

Ludvig på toppen av en høy stubbe i utmarka på Eriksbråten

Det er ikke bare kutt av utslipp som kan redde verden. Riktig dyrking og jordvern er minst like viktig! Og det kan vi gjøre noe med selv. Bare les her:

I vår klima-tid er vi alle sammen opptatt av hvordan vi skal bidra til å redde kloden. Vi ser stadig flere tegn på at global oppvarming er virkelig og at været blir påvirket. Vi vet at været blir mer ekstremt, og at tørke og ørkenspredning er mer og mer vanlig over hele verden.

Mange bekymrer seg også over hvordan vi skal få til å dyrke nok mat til alle menneskene i verden. Vi har med all vår kunnskap og innsikt forsøkt nå i hundre år å få styrt klima og vegetasjon slik at vi skal få mettet flest mulig.

Og så viser det seg at vi har rotet for mye. Vi har ikke skjønt hvor elegant det henger sammen der ute. For alt det vi har sprøytet, luket og vernet, så har vi ikke forstått nok av de komplekse sammenhengene i verden. Det viser seg nå at organisk dyrkning på mindre gårder er den eneste veien å gå for å mette alle. Dette har jeg fra FNs rapport som du kan lese mer om her: http://www.srfood.org/images/stories/pdf/officialreports/20110308_a-hrc-16-49_agroecology_en.pdf

Men hvis du ikke orker å lese en lang og trøtt rapport på engelsk, er det bare å følge med på denne bloggen, for det er sånt jeg er opptatt av. Og vi gjør det i praksis her på gården. Vi overlater det store bildet til FN, og gjør noe i praksis i det små. Og til slutt i bloggen skal jeg linke til en video av et foredrag med en forsker som vil vise at det vi gjør her hos oss er helt riktig, og at det ikke er tull. Det nytter, og med slike metoder kan vi til og med redusere karbonutslippet over hele verden og dermed bremse den globale oppvarmingen. Dermed blir det nyttig og viktig å sette seg inn i dette. DU kan gjøre noe konkret. Jeg ble ihvertfall enda ivrigere av tanken!

For dere som har vært på Eriksbråten er det kanskje vanskelig å se for seg at dette bildet er fra beitene våre for åtte år siden. Slik så det ut rett etter at vi hadde hugget skogen der hvor vi ville ha beite.

Dette prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan jobbe sammen med kaoskreftene, ja til og med la dem ta en god del av jobben for oss, og samtidig få et fruktbart og velfungerende beite. Vi har jo som mange er klar over øket vårt beiteareal ved å hugge ned noe av skogen og gjøre det om til beite over tid.

Den moderne metoden for dyrkning er å bruke maskiner til å fjerne stubber og trerester, pløye, gjødsle, harve, kalke og så. Vanne også. Og passe på i lang tid, med jevnlig gjødsling og kalking. Alt dette er svært dyrt og arbeidskrevende.

Det som slo meg da vi skulle begynne på dette prosjektet, var "Hvordan i all verden klarer naturen dette på egen hånd, uten maskiner og kunstgjødsel?" Heldigvis fikk jeg kontakt med den lokale forsøksringen, som hadde veldig god kunnskap om dette, og sa: "Bare hugg skogen, slipp ut dyra og vent. Det ordner seg selv. Men det tar ti år". Flott. Det gjorde at jeg hadde fagfolk i ryggen når jeg hvert eneste år måtte forsvare våre valg overfor eksperter og forståsegpåere som ristet på hodet av oss og velmenende kom med planer for gjødsling og kalking.

La oss se litt mer på hva vi har gjort. Først gjorde vi som forsøksringen sa, nemlig fikk skogen hugget. Så slapp vi ut hestene. De var flinke, og holdt all vegetasjon nede. Hester spiser ganske mye forskjellig om de bare får tid til å venne seg til det. Og de er veldig flinke til å skjelne det de ikke tåler, det de må venne seg sakte til, og det de bare kan gomle i seg av. Så lenge de har nok mat.

På bildet over ser vi hestene ute i hugstmarka. Ikke så mye mat ennå, men de synes det er rasende festlig å gå og plukke, og det er veldig bra balansetrening for dem å bevege seg i det ulendte terrenget. 

Jordsmonnet er for surt for de fleste gressarter, det er jo tilpasset skogsvegetasjonen. Det som imidlertid er litt interessant, er at dette området var beitemark for ikke så veldig lenge siden. Innenfor manns minne, for å si det sånn. Hvordan kan det ha vært beite tidligere hvis dette jordsmonnet er for surt som en slags absolutt verdi? Sur nedbør? Uavvendelig utvikling? Tja.. Jeg tenkte: Naturen kan umulig være sånn at et område aldri kan dekkes til av gress igjen om skogen forsvinner. Det er bare ikke slik at jord eroderer og legges øde uten planter når naturen får holde på. Så når en skog blir beitet bort av dyr, må det skje noe med området. 

Jeg leste og leste, men fant bare en bitteliten kilde som antydet at jordsmonnet faktisk kan endre surhetsgrad etter hvilke planter som gror der. Det tar tid, men det skjer altså. Jeg fikk enda mer is i magen. Jeg ventet og så.

Det første som skjedde var at det ble alt for stort beitepress. (Bildet er fra den delen av beitet som var dyrket mark da vi tok over) Vi tok imot alt for mange hester som gjerne ville være her. Vi hadde heller ikke helt erfaring med hvor mange hester beitene våre kunne tåle, og vi ville ikke gjødsle med kunstgjødsel, fordi det ville ødelegge prosessen. (Det skal jeg fortelle mer om senere) 

Når denne balansen fungerer, vil imidlertid hestenes beitetrykk holde borte alle planteslag som er avhengige av å få stå litt i fred for å vokse og spre seg. De plantene som tåler beitepress best er gressartene og kløver, og det er jo de vi vil beholde. Altså lar vi hestene gjøre lukejobben. Denne jobben må de ivrig holde på med mens naturen får tid til å oppdage at det har skjedd en forandring, og så tilpasse seg i sitt eget tempo.

I mellomtiden fôrer vi med innkjøpt grovfôr. Det gjør at det blir mer naturgjødsel på beitene, og dermed mer humus i jorden. Dette gjør at vi gjødsler jorden og ikke bare plantene, og at vi setter jorden i stand til å klare seg selv på en helt annerledes måte. 

Her ser vi hvordan gresset var i begynnelsen, før det ble for stort beitetrykk. Men legg merke til at det bare er timotei på enga, og at det ikke er noenting som vokser innimellom timoteiplantene. Alt annet har blitt holdt effektivt borte med moderne jordbruksmetoder. Disse er gjerne arbeidskrevende, maskinkrevende og beror på sprøyting mot andre vekster. Samt at man bruker kunstgjødsel for å gi næring til plantene.

Her også. Langt gress, tilsynelatende idyll. Men problemet er igjen at det bare finnes timotei på enga, fordi den har blitt brukt til gressproduksjon over lang tid. For å produsere rundballer på noen andres jord, investerer man så klart ikke i å forbedre jorden, man gjødsler gressplantene sine og høster. Det gjør at jorden blir mer og mer utarmet og skrinn, mikroorganismer som hjelper oss dør ut, humusen forsvinner, kløveren dør, og så ender vi opp med en monokultur som er forferdelig sårbar. Timotei gir et fint høy, men den er ikke særlig beitesterk. 

Hestene liker å smake på forskjellige urter som de kan spise, men de er ganske forsiktige med å overspise seg på ny mat. Etterhvert ser vi at de spiser mer av løv og blader om de har tilgang til det. Ikke alt er like populært, og det må vi rydde vekk med ryddesag.

I de åtte årene som har gått, har vi sett at mindre stubber allerede har råtnet, og vi plukker dem med oss og bruker dem som ved sammen med grener og andre rester. Gress, urter og kløver vokser seg innover i hugstmarken jevnt og trutt. Hver vår går vi spent innover for å se hvor langt moder natur har kommet. Hver vår har hun kommet et imponerende langt stykke. 

Vi har også en hel masse spennende urter og markblomster. Fioler, vikker, blåklokker, osv. Mange av disse er akkurat som kløveren i erteblomstfamilien, det vil si at de har evnen til å binde nitrogen fra luften ned i jorden, slik at de og naboplantene kan nyttiggjøre seg nitrogenet. Som vi lærte på skolen, er nitrogen et av de viktigste gjødselslagene.

Og enda viktigere: Om vi gjødsler med for mye kunstig nitrogen, vil kløveren og de andre erteblomstene dø ut. Og enga blir avhengig av vår kunstige inngripen, fordi vi har forstyrret balansen.

Så: Hvordan har det gått til nå med gressveksten der ute? La oss se litt på forskjellige bilder vi har fra et par år tilbake:

Her ser vi et område som har vært beitet bra og som har utviklet seg til å bli forholdsvis bra beitemark allerede. Det er fremdeles endel stubber som står igjen, det tar nok et par år til før alle er løse, men det gjør ingenting, de tar liten plass, og når de er borte, gror gresset fort tilbake. Om vi skulle ta dem bort med maskiner, kommer vi til å ødelegge mer gress enn vi vinner. Pluss at vi bruker alt for mye diesel og lager utslipp.

Vi har beholdt endel bjørk og andre løvtrær, for skyggens del og fordi de er pene.  Vi ser at det er endel engsoleie, som er giftig for hestene, og som de ikke spiser. Disse må holdes nede manuelt om man ikke har sau, som spiser engsoleie. Vi vurderer å skaffe oss noen sauer, særlig fordi vi liker å spinne vår egen ull. Men interessant nok har aldri engsoleien virkelig tatt over. Kanskje det er det kontinuerlige tråkket fra hestene som holder dem nede?

Ellers ser vi at kløveren har spredd seg bra, og at det er ganske bra variasjon i vegetasjonen.

Her ser vi et område som ikke har kommet så langt ennå, fordi det er lenger borte fra den opprinnelige skogskanten. Her er det mer mose, og en god del småtrær som får stå i fred. De må vi kanskje rydde litt i med ryddesaga. Vi ser allikevel at gresset begynner å få tak, og når vi bare holder den andre vegetasjonen borte, får gresset snart overtaket. Ingenting er verre ugress enn gress og kløver som bare får nok lys.

Her er vi et område hvor de vokste mye bregner. Hester har ikke så godt av å ete bregner, så det holder de seg unna. Det betyr at bregnene holder seg en stund lenger, om de ikke blir holdt nede manuelt. Mulig at sau ville beitet bregnene, det har jeg ikke sjekket. Vi ser også en rødhyllbusk, de er også giftige for hestene, og de holder seg unna. Rødhyllen er pen, og den gir veldig fine grener som vi bruker til oppbinding i kjøkkenhagen. Dermed blir den holdt nede allikevel.

Vi ser at det ellers vokser gress, kløver og forglemmegei. 

Her har vi brennesle og engsoleie, som hestene ikke vil ha. Brenneslen er veldig næringsrik, og vokser bare på næringsrik jord. Men siden den brenner når den er fersk, vil ikke hestene ete den. Den må vi ta med ryddesaga. Ellers ser vi kløver som har spredd seg veldig godt. Her vil vi snart se at næringsinnholdet i jorda tar seg opp, og veksten tiltar, også når det gjelder gress.

Her ser vi at det fremdeles står igjen en god del mose. Mosen beskytter jorden, men den er ikke særlig sterk mot tråkk, og er ikke mat for hestene. Vi vil dermed at den skal bort. Det kan vi rolig vente på vil skje helt av seg selv, når bare gresset og hestene får jobbet med saken. Gresset er mye sterkere enn mosen når det bare får nok lys, næring og riktig ph-verdi. Ettersom hestene tråkker på mosen, vil den svekkes, og gresset blir sterkere ettersom kløveren rykker inn og forsyner jorden med næring, hestene gjør fra seg og gjødselen blir kompostert, og lyset igjen slipper til etter at trærne er borte. 

Vi ser at gresset har etablert seg her og der over hele stykket, og det er bare for oss å vente på at gresset vinner kampen. Da vil også ph-verdien gradvis endre seg. Fascinerende...


Ikke verst, når en tenker på at vi ikke har gjort annet arbeid enn å samle ved, det vil si å ta bort de store grenene?

Så, hvordan ser det ut der ute nå? Etter åtte år har gress, kløver og andre engvekster spredd seg til nesten hele det nye beitet. De gamle barnålene, som sørget for det sure jordsmonnet, er blitt til jord, og den er blitt gradvis mindre sur, slik at gresset trives.

Kløveren sørger for nitrogen, som den tar fra lufta og sender ned i jorda, og gresstorvene sørger for å holde på resten av næringsstoffene, samt holde på karbonet, slik at det ikke frigjøres til å havne i atmosfæren. Disse bildene ble tatt lille julaften, så det ser ikke så grønt ut, men jorda er dekket av gress, engplanter, mose og småtrær.

Her kan vi se hva som har skjedd med alle de digre stubbene. Et lett slag med øksa endte på denne måten; de er pill råtne alle sammen. Mange forskjellige sopper har sørget for å bryte dem alle sammen ned til humus, som jorda så inderlig gjerne trenger.

Sånn som dette ser de ut inni. Nedbrutt av insekter og sopp. Dette er glimrende jordforbedringsmateriale. Og helt riktig forberedt av de organismene som naturen har bestemt skal gjøre jobben.

Her ser vi også et viktig bidrag i kabalen: Hestemøkk. Vi lar alltid møkka bli liggende. Hestene har stor nok plass til å la være å beite der hvor det ligger møkk. Det gjør at de beskytter seg selv mot innvollsorm, samt at det blir øyer med frodig gress som får lov til å vokse seg høyt og også gå i frø, slik at det sprer seg.

Etterhvert som møkka blir nedbrutt vil disse områdene også bli nedbeitet. Når vi får oss andre beitedyr i tillegg, vil de forskjellige dyreslagene beite på hverandres møkkadynger, fordi innvollsormen ikke har samme vertsdyr de er parasitter på.

Hvis dere studerer disse siste bildene, som altså er tatt 23.desember, ser dere at det er blitt en mye tettere matte av gress, som består av mange flere arter. Dette gjør at beitet er mye mer motstandsdyktig mot tråkk, tørke, beite og vinterskader. Hvis det oppstår forhold som er harde mot en art, tar de andre over en stund, og beskytter jorda samt gir mat til hestene.

Og her ser dere at gresset har vokst på samme måten inn i den tidligere jordbunnen, som kun var strø, lyng og mose. Også tatt 23. desember.
Ingen pløying, ingen harving, ingen kalking, ingen gjødsling, ingen vanning, ingen fjerning av røtter, Det eneste vi har gjort, var å fjerne en god del store greiner og legge dem i haug. Vi forsøkte å brenne noen av det, men det var ikke nødvendig, og det gjorde nok at vi gikk glipp av ganske mye nyttig humus til jorden. Men mineralene fra asken kom alltids til nytte.

Hvert år har vi mer og mer mat til hestene. I år hadde vi ca. femten hester på beite på gården, og foret ikke med ekstra grovfor i to måneder, juni og juli. I tillegg hadde vi bare litt tilleggsforing i mai og august, samt noe beite til ut i oktober. Dette er over all forventning mye mer enn vi hadde våget å tro. Det er rart å tenke på at vi første året hadde bare beite til åtte hester i noen uker. Og enda er det potensial for omtrent dobbelt så mye vekst på de områdene vi allerede har ryddet. Det gir ganske voldsomme perspektiver.

Og vil du ha enda videre, viktigere og mer optimistiske perspektiver? Se denne videoen:

http://www.upworthy.com/someone-give-this-man-a-nobel-prize-already-he-s-going-to-save-the-planet?g=6

God jul og godt nyttår!

Brygge øl!

Det er mange måter å begynne å brygge øl på. Jeg har valgt å begynne med slike nybegynnersett som finnes å få kjøpt, hvor alt du trenger finnes i pakken, og du ikke trenger masse spesialutstyr for å lykkes.

Min tanke er at etterhvert som jeg blir flink til å brygge med de enkle settene, kan jeg avansere videre og lage mine egne varianter, og bruke spesialblandinger av malt og humle, og eksperimentere med gjærtypene.

Men enn så lenge bruker jeg altså ferdige sett. De inneholder gjerne en eller to bokser med maltekstrakt med humle i, og en pose tørrgjær. Maltekstrakten er en seig sirup som en gjerne må varme litt opp for å få ut av boksen, og man skal ha det hele opp i et bryggekar, tilsette lunkent vann og gjær, legge på lokk med vannlås, og så skal det stå og gjære i en ukes tid, inntil den verste boblingen er over. Nøyaktig oppskrift får du med i pakken.

Når man brygger øl, er det svært viktig å gjøre alt godt rent. Bruk ikke såpe, for da vil ikke ølet skumme godt i glassene. Bruk heller krystallsoda eller annet spesialvaskemiddel som du får kjøpt i bryggebutikker. (Det fins flere på nettet.) Flaskene blir greit rene om du legger dem i bløt i krystallsoda en stund og så rister dem med vaskevannet i, heller ut og så skyller to eller tre ganger. Bruk flaskekost om noe sitter fast. Husk dessuten å skylle flaskene etter bruk så blir de lettere å ta igjen. Ellers er det lurt å spare på brukte øl, brus- og vinflasker. Champagneflasker er spesielt godt egnet til kullsyreholdige drikker, som øl og sider. Husk å skaffe korker og korkeapparat. Det finnes korkeapparater både for vinkork og ølkapsler. Sjekk at du har kork til riktig type flaske.

Jeg bruker et bryggekar i plast som er spesiallaget for vinlegging og brygging. Det har lokk med hull til gjærlåsen. Da kan jeg sette karet på badet for å gjære uten frykt for hygienen. Gjærlåsen holder tett.

Når det ser ut som om det slutter å boble og ølet har stått i det antallet dager som oppskriften tilsier, kan man helle ølet på flasker. Man kan få kjøpt enkle måleapparater for å sjekke alkoholstyrken i ølet før man tapper det, slik at man er sikker. Det kan jo også være kjekt å vite hvor sterkt det er, slik at man kan advare gjestene.

Bruk hevert, eller gjør som jeg, bruk trakt og litermål. Det er vel så praktisk når man har mange småflasker. Det blir lett mye søl når det lekker litt fra slangen for hver flaske.

Noen oppskrifter sier at man skal helle en halv teskje sukker på hver flaske før man korker. Jeg pleier å ha på sukkeret rett før jeg korker hver flaske, slik at skummet holder seg inni flasken og futten ikke forsvinner før korken kommer på. Kork godt og sett flaskene i romstemperatur i noen dager, før de settes i kald kjeller til modning i noen uker.

Eksakte mål og tider finner du i oppskriften som følger med den enkelte pakken. Eller om du vil prøve deg på mer avanserte oppskrifter, kjøp en bok om brygging. Du får alt du trenger på nettet, det fins flere steder som har stort utvalg. Selv har jeg en lokal europrisbutikk som har ferdigsett, og foreløpig klarer vi oss godt med utvalget de har der.

Skål!

Tolv råd for å holde varmen i huset uten å sløse med strøm.

Når det er kaldt ute, tenker alle at vi som bor i gamle hus må fryse fælt. De er jo så dårlig isolert. Vel, vi fryser ikke. Og vi bruker nesten ikke strøm på oppvarming. Hva er hemmeligheten? Noen tips her:

1. Ha det kaldere inne. 

Jaha? Og jeg skrev akkurat at vi ikke fryser? Nei, vi gjør ikke det. Vi venner oss til den kjøligere temperaturen om vinteren, og så har vi på oss klær. Vi har på bare ullklær, ihvertfall innerst, og tykke ullsokker. Og vi liker det. Når det er mindre forskjell mellom temperaturen ute og inne, blir det mindre varmetap, og vi blir mindre syke, fordi vi ikke opplever så store svingninger i temperaturen. Dessuten blir det ikke så ille å gå ut for å jobbe. Mer om hvordan holde varmen i andre punkter.

2. Spis lavkarbo.

Jevn forbrenning gjør at man holder varmen bedre. Enkelt og greit.

3. Bruk masse pledd og skinnfeller. 

Det er koselig å krype ihop i sofaen med masse ull rundt seg. Når man har på seg for å hvile, blir temperaturen passe når man reiser seg opp for å gjøre noe eller å leke. Det gjør at man ikke blir så slapp, og barna trives veldig med dette.

4. Finn ut hvor det trekker

Gamle hus er ofte helt fint isolert, fordi de har så tykke trevegger. De holder fint på varmen. Det er i sprekkene varmetapet oftest skjer. Gå rundt med hånda og kjenn etter hvor det trekker. Let spesielt rundt vinduskarmene, dørkarmer, alle lister, særlig langs gulvet, også dørstokker inne. Alle sprekker du kan se.

Trekker det ved en list eller gerikt, dra lista forsiktig av med et brekkjern, stapp inn litt isolasjon og sett lista på igjen. Jeg pleier å bruke litt Glava eller Rockwool, men det finnes også spesielle spraybokser for slikt. Selv synes jeg de er noe klin, og dessuten ekspanderer de veldig, slik at de kan lage stort press inne i veggen om man ikke vet hva man gjør.

5. Ha gode vedovner og bruk dem riktig.

Riktig fyring er en kunst. Les boken "Hel ved" av Lars Mytting. Der får du mange gode tips. Lær deg sakene, ikke juks med tennbriketter eller (fy) tennvæske. Alt kan læres, og alle ferdigheter har en læringskurve. Ikke feig ut. Øv.

6. Økonomiser med varmen.

Tenk på alt som faktisk legger igjen varme i huset. Badevannet kan godt stå i en time etter at du er ferdig, og gi fra seg varme i huset før du tapper det ut. Hell ut kokevannet i vasken med propp og vent litt før du tapper ut. Bruk vedovnen til å koke tevann. Brenn avispapir istedet for å kaste det. Om det blir mere aske, blir det fine mineraler i komposten. Tenk over hva du gjør, du trenger ikke å bli fanatisk for det.

7. Tren og vær aktiv.

Har du det litt kaldere, blir du mindre lat. Jeg vet det kan høres asketisk ut, men det kjennes ikke slik når du får snudd på paradigmet. Da kjennes det fryktelig ekkelt og varmt ut når det blir for varmt, og du kjenner at du blir lat og giddesløs av varmen.

8. Ha tykke gardiner og trekk dem for

Når det så allikevel er bekmørkt ute, er det like greit å trekke gardinene for. Og jo tykkere gardiner du har, dess mer isolerer de. Dessuten blir det akkurat passe varmt for blomsterplantene i vinduet.

9. Har du kaldt gulv, legg på tykke, gode tepper. 

Selvsagt kan du etterisolere gulvet, men ikke alle eier eget hus, og noen ganger har man ikke tid eller råd ennå. Men et varmt teppe kan man alltids legge på.

10. Sett bokhyllene langs den kalde ytterveggen.

En full bokhylle isolerer svært bra. Passer du på at den dekker fra gulv til tak, og stopper trekken over og under, har du skaffet huset tjue cm mer isolasjon. Og så har du en koselig og nyttig bokvegg på kjøpet.

11. Ha varmt sengetøy

Bruk skikkelige dundyner, og har du kjæreste, bruk dobbeldyne. Om vinteren er det veldig behagelig med flanellstrekk på sengetøyet og madrassen, fordi den ikke virker så kald mot huden idet du legger deg. Det er ofte de første minuttene som er ille, etter at du har fått varmen under dyna, er det godt og sunt med kaldt soverom. Har du flanell, blir de grøsseminuttene borte.

Andre tips: Lag et varmt sengeteppe eller skinnfell og legg over dyna. Bruk varmeflasker og legg i senga før du legger deg. Du lager en varmeflaske lett med en stor brusflaske og varmt vann. Bruk ullpysj.

Etter at man har blitt vant til kaldt soverom, orker man slett ikke å sove i et varmt et lenger. Kald luft er mye lettere å puste i og man sover bedre.

12. Isoler loft og gulv. 

Sjekk om isolasjonen i gulv mot kjeller og tak mot kaldt loft er bra nok. Det er enkelt å legge på ny isolasjon. Søk på nettet hos Glava eller Rockwool, så finner du råd. Ellers kan det noen ganger lønne seg å skifte vinduer og inngangsdører, men ikke skift gamle, vakre og verdifulle deler av huset før du sjekker om det faktisk vil hjelpe. Ofte er det andre faktorer som gir større effekt.

Ha en god og koselig vinter!

Linker til ting du ikke visste at du hadde lyst til å lage

Lage din egen deodorant? Her er linken:
http://www.herbs-info.com/blog/why-natural-deodorants-might-be-a-good-idea-and-how-to-make-your-own/

Eller du kan lage dine egne lys av bivoks:
http://off-grid.info/blog/how-to-make-homemade-beeswax-candles/
(Nå kan jeg også legge til at hvis du sparer på stearinlysrester, og ikke er redd for å lage lys av stearin, kan du lage nye lys av dem ved å smelte dem i en liten kjele på middels varme og så helle dem oppi glass eller form som i beskrivelsen av bivokslys)

Isbiter av knust frukt! Lettvint og godt:
http://www.herbs-info.com/blog/how-to-make-fantastic-pure-fruit-ice-cubes/

Bygge hus med et tre som vokser igjennom kjøkkenet:
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=670421866341982&set=o.335665986469892&type=1&theater

Kuleste baderommet:
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=604289226274232&set=a.336206579749166.71784.335665986469892&type=1&theater

Instrumenter fra søppel:
http://www.upworthy.com/watch-the-first-54-seconds-that-s-all-i-ask-you-ll-be-hooked-after-that-i-swear?c=reccon1
Og den filmen der kan du gjerne se bare for å få håp for verden.

Stilig hylle laget av gamle salongbord:
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=214326678741087&set=a.129667723873650.24898.129658370541252&type=1&theater

Høner: Egenproduksjon av kjøtt og egg.

Det er svært mange fordeler ved å ha egne høner. I tillegg til at det er koselig og gir masse god og sunn mat, gir det miljømessige fordeler. Eggene og kjøttet smaker mye bedre, vi kan bruke opp matrester på en fornuftig måte, og vi snakker om svært kortreist mat. Dessuten får vi gjødsel fra dem. På mange måter er høner effektive kompostkverner som har egg som biprodukt.

Jeg har allerede skrevet litt om hvordan man kan lage seg et lite hønsehus med en hønsegård. Men egentlig trenger man ikke hønsegård en gang. Hønene er nemlig veldig stedegne, og holder seg rundt husene der hvor de er oppvokst. Om de bare har et tre å vagle seg i og busker å gjemme seg under, holder de seg forbløffende trygge for både rev og hauk. Vi hadde våre høns utendørs helt fra mars til november i flere år inntil vi stengte dem inne av praktiske hensyn. Dette fordrer selvsagt at man har raser som er lette og sterke nok til å flakse og løpe unna og er kvikke nok i hodet til å holde oppmerksomheten oppe.

Vi har tre forskjellige raser som vi blander av hjertens lyst. Det er Svart Minorka, Brun italiener og Jærhøns. På bildet ser vi svart minorka og brun italiener høner som samles rundt vannkaret.  Hanen øverst på siden er brun italiener. Alle disse rasene er lette, flinke til å flakse og løpe, litt sky og flinke til å passe seg for rovdyr. Dette gjør jo også at de ikke blir spesielt tamme, men det gjør ikke noe. Vi skal ikke kjæle med dem, de har hverandre, og de skal leve et høneliv, ikke et menneskeliv.

Jeg ønsker meg høner som er sterke, selvstendige, gode eggleggere og som ruger selv. Disse rasene er kjent for at rugeevnen er avlet ut av dem, men min erfaring er at om de får frihet og et sted å gjemme seg, ruger de helt fint. Problemet hos oss er at om de går helt fritt, tar kattene kyllingene med en gang de klekkes. Hønene er flinke til å forsvare seg og kyllingene, men de klarer det ikke over tid, for kattene gir seg aldri.

Derfor sperret vi dem inne i en hønsegård. Og den er ikke stor nok og har ikke nok gjemmesteder for at de skal få roen til å ruge. Vi skal se på det, kanskje vi får mulighet til å lage en hønsegård til, og lune rugekasser som gir dem fred og rom.

Men enn så lenge, har jeg fått låne en rugemaskin av Isfjordsfolket. Hønene var begynt å bli gamle, og la ikke så mange egg lenger, så det hastet med formeringen. Jeg likte hønene mine, og ville gjerne ha avkom etter dem. Dessuten var faktisk hanen utruget av sin mor, og en krysning mellom brun italiener og svar minorka, og en snill, flink og beskyttende hane som var tøff nok til å slåss for damene sine når de var i fare.

Her ser vi første lille kryp som har kravlet ut av egget. Det ble bare åtte kyllinger denne gangen, inklusive de eggene jeg fikk fra Ingeborg. Det var feil tid på året, og gamle høner, så det var nok ikke så mange som var blitt befruktet. Men vi fikk da noen. Og noen av Ingeborgs krysninger, som kommer fra helt andre raser, som kan styrke genpoolen her. Så får jeg heller kjøpe inn noen flere kyllinger av mine favorittraser til våren,

Kyllinger er stor stas i heimen, men de vokser forbløffende fort. Bare noen få dager gamle slutter de med å være dunballer, men får fjær på vinger og hale, og ser mer og mer ut som stygge andunger.

Jeg kommer nok tilbake med en ny blogg om kyllinger og egg utover våren, ettersom kyllingene vokser og vi får flere i hønsehuset.

Enn så lenge bor de er ute, har isolert hus med flisbunn, vagle, varmelampe, vannkopp og en boks med knust bygg. Og så får de en bøtte med matrester fra huset hver dag. Det elsker de.

Det gjør dessuten av det er lett for oss å kaste resten av komposten rett på møkkadynga for å bli til jord uten frykt for rotteplage. For alt som kan spises, går i hønene. Bortsett fra det som går i kattene. Ingenting trenger å gå til spille.

Utpå vårparten tenker jeg det blir egne egg igjen. Og noen haner til gryta. Det smaker merkbart bedre enn det man får i butikkene!

Lage egne julelefser. Eller lomper, om en ikke har takke.

Ikke bare går det an å lage lomper selv, men de blir også mye bedre enn de man kjøper. Riktignok trenger man litt trening før man får dem helt perfekte, men så er ikke akkurat poteter og byggmel det dyreste materialet en kan leke seg med, heller. Dessuten er det moro for barna å få lov til å klisse og kjevle. Og trener de nå, blir de flinke senere.

Man tager:
- En full kjele med poteter, gjerne kokefaste (ikke melne)
- Byggmel, siktet eller fullkorn, finmalt.
- Litt salt.

Kok potenene som om de skulle brukes til middag. Vi koker dem med skallet på, og skreller dem etterpå, mens de ennå er glovarme. Stikk en gaffel i dem og skrell med en kniv.

Legg dem så på en seng av byggmel enten i et trau eller en bolle, og stamp med et stappejern slik at det blir potetstappe. Strø litt salt over.

Elt potetmassen god sammen med så lite byggmel du greier å bruke uten at det blir klissete. Deigen skal bli smidig og elastisk men helst ikke for gummiaktig, da blir lompene harde. Jo mindre mel du klarer å bruke, jo bedre blir lompene.

Beregn litt strev og tid på å lære deg teknikken. De første gangene blir det kanskje mer slit enn glede, men jeg lover at det blir godt når du får det til, og det er veldig nyttig å kunne dette, du har bruk for slike ferdigheter i annen matlaging også.

Ta av små emner av deig, rull en til en passe stor ball og kjevle den ut på melet bakebord. Husk på å snu ofte og ha et tynt lag med mel utover bordet til enhver tid slik at det ikke setter seg fast.

Bruk et lokk til å stemple ut en passende stor lompe. Samle sammen de bitene som ble til overs, og elt dem sammen med neste emne, og gjenta prosessen helt til all deigen er brukt opp.

Stek hver og en lompe etterhvert i tørr stekepanne eller på takke. Det går også fint å steke dem direkte på kokeplaten om du har en plate med jevn varme.

Det lønner seg å bruke middels temperatur og la dem steke litt langsommelig. De skal bli lysebrune, gjerne med mørkere flekker.

Legg på rist til avkjøling.

De ferdige lompene er supergode med kald ribbe, smør og brunost, pølser, skinke og ost eller hva som helst man har lyst til å putte inn i dem.

De kan også fryses ned i passe porsjoner til fremtidig kos.

Har du takke, kan du også lage store lefser. Pappa pleide å spikke en lang og smal stekespade som de rullet det ferdig kjevlede emnet opp på, og rullet det ut på takken. Når den er ferdig stekt, har den ikke like lett for å revne, og kan tas opp på vanlig måte og legges på rist.

Tomater er lette å dyrke og gir masse avling!

Mange tror at tomater er bare for sydligere strøk. Det stemmer ikke. Mange sorter klarer seg til og med helt fint på friland her i Hedmark, hvor det er forholdsvis kort vekstsesong. Men det er også ofte ganske varmt om sommeren, så vi tar det kanskje litt igjen. Og siden tomater er ettårige planter som må sås på ny hvert år, har det jo ingenting å si at det blir tredve blå om vinteren. Da ligger nemlig tomatfrøene våre trygt og tørt i kjøleskapet og venter på at det skal bli vår.

I mars omtrent begynner jeg å så. Det er alltid fryktelig vanskelig å vente, for på den tiden pleier jeg å være så ivrig på å sette våren i gang at jeg ikke bryr meg om det jeg egentlig vet: At tomatene kommer til å gå helt i stå om de blir sådd for tidlig. Mars pleier å være passe her. Da rekker de å bli skikkelig store før jeg planter ut etter 17. mai.

Først sår jeg i potter inne. Jeg bruker brukte yoghurtbeger eller andre plastbeger. Når de skal stå i vinduskarmen, lager jeg ikke hull i bunnen (fy-fy i gartnerkretser), men passer på å vanne akkurat passe. Det gjør at det ikke så lett renner vann over alt, men det gir mindre luftsirkulasjon til røttene, så vær obs.

Så fort de små frøplantene begynner å få ekte blad, prikler jeg dem ut i hver sin potte. Jeg bruker såjord til å så i, men vanlig plantejord når jeg potter om. Jord kjøper jeg gjerne på Felleskjøpet, der har de ordentlige varer. God jord og god gjødsel er viktig for å få god vekst.

Når jeg planter ut, er gjerne plantene som på bildet til høyre. De skal være lubne og grønne. Har de blitt lange og gule, har de fått for mye varme og for lite lys. Har du lite lys, er det bedre at de stør litt kjøligere, så blir de ikke så lange.

Når jeg er helt sikker på at det er slutt på nattefrosten, planter jeg ut. Gjerne mot en solvegg, som på bildet. Husk å vanne når det er tørt, og gi gjerne masse kompost som du kan legge oppå jorda rundt plantene. Så blir det også mindre ugress.

Plantene trenger oppbinding. Jeg fester gjerne en hyssing på en spiker på veggen over, og binder den andre enden løst rundt stilken. Så vikler jeg hyssingen rundt planten, og ettersom den vokser, vikler jeg bare hyssingen rundt de nye skuddene, så den får støtte hele veien. Det går også å la dem krype bortover, men da blir de vanskeligere å få dem modne, og de får lettere råteskader. I begynnelsen av sommeren kan det virke som om det ikke kommer noen tomater, men fortsett bare tålmodig med å vanne og binde opp. Jeg kniper ikke av sideskudd, slik man blir anbefalt. Det har jeg ikke tid til. Det går helt fint allikevel. I august og september kan du begynne å bære inn bøtter med tomater.

Her har Torunn hentet inn masse kirsebærtomater og noen andre store tomater fra "drivhuset", som bare er et treskjelett som vi kan kle med plast om sommeren, men som vi ikke kledde i det hele tatt i fjor. Og det ble masse tomater. Bøttevis!

Vi dyrker mest kirsebærtomater, og vi har en variant som vi har tatt frø av her i mange år. Så med krysninger med andre sorter vi har hatt, kan vi kanskje si at vi har en egen Eriksbråtenvariant. Den er ihvertfall herdig og villig, og gir massevis av gode og søte tomater.

Har du ikke egne frø, finnes det mange frøkataloger og nettbutikker som selger et utall av sorter for alle forhold. Det er mye mer å velge mellom enn i butikken.

Dyrker man noen planter i potte også ute, kan man ta hele potten inn når frosten truer, og fortsette med å dyrke dem frem inne. Da kan man få mange av de grønne tomatene til å bli modne også etter at frosten har kommet.

Det ble faktisk så mye tomater i år at vi lagde chutney og ketchup. Chutneyen lagde vi av grønne tomater, altså de som ikke hadde rukket å bli modne. Da bare hakket vi dem opp i food processoren sammen med litt løk og krydder. Vi eksperimenterte med forskjellig krydder, også noen forskjellige curryblandinger. Noen ble så sterke at den ble kalt Dragechutney.

Som konservering hadde vi i vinsyre og litt sukker. Kjekk ingrediens å ha oppi vinterens gryteretter. Rettene blir ofte helt grønne, men de smaker godt!

Frosne vannkar og hugge juletre i egen skog.

Det er blitt desember. Det er noen ganger hvitt ute. Kaldt er det også, og mørkt. Det gir helt egne utfordringer for en hestebonde som har valgt å ha hestene på utegang, og ikke har råd til automatiske fasiliteter.

På den annen side, det er noe helt livsessensielt i det å utforske naturen i alt som er vanskelig. Hvorfor er det vanskelig? Som regel bare fordi vi ikke har giddet å finne ut av hvordan det må gjøres. Vi har jo muligheten til å kjøpe en duppedings som gjør det for oss. Og vi mister noe i prosessen. For der ingeniøren som har funnet opp duppedingsen har utfordret naturen, gir vi opp og overlater jobben til ham. Vi feiger ut, og griper den lettvinte løsningen med begge hender. Slik at vi kan ligge litt lenger på sofaen.

Hvorfor insisterer jeg på å bruke en manuell kaffekvern og ikke kjøpe en elektrisk? Joda, jeg har hverken råd eller plass til for mange elektriske spesialapparater til kjøkkenet, men jeg liker å stå noen minutter om morgenen og fundere på hvordan jeg kan bruke magemusklene mer stabiliserende for at kverningen skal gå uten grugg i maskineriet. Jeg tror jeg blir flinkere av det. Ikke bare til å male kaffe, men til å leve. Til å gå og ri. Og så tar det allikevel ikke mange flere minutter.

Vi vanner også med vanlig hageslange midt på vinteren. Selv i tredve blå går det fint an. Det er ikke slangen som fryser, det er vannet inni den. Så om det ikke er vann i slangen, fryser den ikke. På bildet ser vi is utenpå den, men inni er det helt tomt. Siden vi også har frostfri utkasterkran fra FM Mattson, kan vi hente ut vann til slangen hele tiden.

Riktignok er krana vår litt sliten, fordi denne typen kran ikke skal skrus for hardt til, da vil den etterhvert bli mindre frostsikker. Sånt er ikke så lett å administrere her hos oss, hvor det er så mange som bruker krana. Dessuten er vinduet ved krana dårlig isolert. Da kan det hende at vi møter frossen kran om vintermorgnene. Det fikser vi ofte med en bøtte varmt vann, som vi bare heller langsomt over krana. Da tar det ikke lang tid før den spytter vann igjen.

Frosne vannbøtter hos hestene er også lett å fikse. Man bare snur dem opp ned og heller en bøtte varmt vann sakte over dem. Snart hører man det knirke og sukke i isen, og vips er hele klumpen med is ute. Hestene har fri tilgang på grovfôr, og magen full av varmende gjæringsprosesser, så de liker godt å drikke kaldt vann. Dessuten er det faktisk vist at varmt vann fryser fortere enn kaldt, så ikke gå i fella og bruk opp varmtvannet til hestene. (Hvis du ikke tror meg, google varmt vann, frysing og kovalente bindinger)

Tømming av slangen kan kanskje ta litt tankevirksomhet å finne ut av, men det er hverken arbeidssomt eller komplisert. Man bare deler slangen i håndterbare deler med skjøtestykker. (Klikkbare) Så legger man dem i nedoverbakke alle sammen, og passer på at det ikke er noen bretter på slangene. Deretter tar man raskt en og en slange fra oversiden og kveiler dem sammen. Pass på å løfte slangen opp fra bakken slik at det blir kraftig helning  mot den bakken de ligger i, og arbeid langsomt, slik at vannet rekker å renne ut. Rist godt på endestykkene, slik at det ikke henger igjen dråper.

Til slutt tester du om slangen er tom ved å blåse igjennom den. Gjenta for alle delene av slangen. Kveil pent opp på bakken eller på trommel. Så er det bare å bruke slangen igjen neste dag, uten tining eller irritasjon.

Men nå er det snart jul.

Der ute står grantrærne og venter. Når man dyrker frittgående juletrær, har man gode dager. Man går og kikker på dem om sommeren, når man allikevel skal ut og hente hester, og planlegger hvilket som skal få æren av å bli årets tre.

Siden vi aldri får tid til å tynne, blir det mer arbeid med å finne et tre som ikke er skjevt eller uten grener på den siden hvor det har stått for nære andre trær.

I fjor valgte vi toppen av treet til venstre på bildet. Toppen var kjempefin. Resten av treet vil bli ødelagt. Men dette er uansett på beitet til hestene, og vi skal ikke ha for mange voksne trær der allikevel. Så treet ble ofret.

Vi pleier å pynte til jul på lille julaften. Resten av desember, og en god del av november, brukes til å gjøre hyggelige forberedelser i ro og mak. Så en vinterdag i desember går vi ut for å hente årets tre, som så får stå klar og ved trappa til dagen før dagen. I fjor var Pelle og Luke borte da vi skulle hente tre, og Tore fikk æren av å hugge tre. Ikke at Henrikke og jeg ikke kan svinge en øks, men det er nå hyggelig å få hjelp til tunge tak.

Vi tok buesaga, siden treet skulle kuttes høyt oppe. Her faller skjønnheten!

Torunn og Tore trekker treet til gards, mens Sverre venter utålmodig. Det ble et veldig fint tre.

Nå skal vi snart ut og velge oss ut årets tre. Men først skal vi gjøre masse annen koselig forberedelse.

Vi koser oss i adventstiden, og passer på at det ikke blir for mye jul før lille julaften, ellers blir vi bare lei jula før den har begynt. Men forberedelsene er minst like koselige!

Gresskar luker seg selv!

Gresskarplanter blir enorme. De blir så store at de klarer helt fint å slåss mot ugress, slik at man rett og slett ikke trenger å luke i det hele tatt. Dessuten får man en temmelig stor avling, hvis man bare sørger for en solid dose hestemøkk eller annen kompost som plantene kan meske seg med.

Jeg forsøker alltid å dyrke en god del gresskar, fordi det sparer meg for arbeid, og det gir mye mat i fryseren. Er man slik stilt at man ikke har så stor arbeidskapasitet, trenger man måter å skaffe seg mat på uten for mye slit. Da er gresskar løsningen!

Siden det nå er sesong for drømming og planlegging om hva man skal dyrke neste sesong, kan vi jo kikke litt på hva som er fordelen med gresskar, og hva man bør planlegge med om man skal ha noen planter.

Gresskar er varmekjære saker som trenger en forholdsvis lang vekstsesong for at vi skal få noen særlig avling. Derfor begynner vi våren tidlig, først i vinduskarmen, og senere prikler vi ut i småpotter i vinterhagen. Sistnevnte er ikke annet enn en innglasset veranda som ikke er helt ferdig engang, for jeg har ikke så stor arbeidskapasitet bestandig. Men det gjør ikke noe, for den er tett og isolert, slik at den både beskytter rommene innenfor, og plantene som skal vokse.

Når plantene er blitt så store som på bildet, er det på tide å sette dem ut i kjøkkenhagen. Hvis man er flink, bruker man noen dager eller uker på å herde plantene, det vil si at man tar dem ut og lufter dem litt om dagen, og tar dem inn om natten. Det kan jeg aldri gjøre, fordi jeg alltid glemmer å ta dem inn igjen.Derfor forsøker jeg å lufte litt ved å åpne vinduene om dagen, og ellers passer jeg på å plante dem på et lunt sted. Det er særlig den kalde vårvinden som tar knekken på bladene.

Ikke fortvil om det ser ut til at plantene visner etter de har blitt satt ut. Det kan godt hende at de kommer seg igjen, og at det bare var bladene som gikk dukken.

Hvis plantene nå har fått et godt forsprang på ugresset, klarer det aldri å komme i kapp igjen. Gresskarplantene kommer til å lede resten av sesongen, så lenge de får nok gjødsel (helst kompost) og litt vanning om det blir for tørt.

Til venstre ser vi en Blue Hubbard vintersquash som begynner å vokse. Blomstene trenger å pollineres, og det er viktig at man legger til rette for humler og bier, slik at de kan gjøre jobben. Ellers må man løpe rundt med pensel, og det kan være både slitsomt og usikkert, for man rekker gjerne ikke å være der mens hunnblomstene er åpne. 

Det kan være kjekt å vite forskjellen på hunnblomster og hannblomster. Hunnblomstene har en liten klump på stilken rett bak blomsten. Det er denne klumpen som blir til frukten om blomsten blir befruktet. Hvis du ikke er sikker på om det er humler eller bier nok, kan du bruke en pensel og flytte pollen fra en hannblomst (tynn stengel uten klump) til en hunnblomst.

Så snart sesongen er i gang, vil du oftest allikevel oppdage at det blir mange flere frukter enn du trodde. Plantene vokser svært raskt, og de sprer seg ofte ut over et mye større område enn du hadde tenkt. Ikke sjelden finner vi squash innimellom jordskokkene eller andre høye busker.

Her ser vi litt av årets fangst, uten så mye som litt luking. De store gule er to forskjellige kjempegresskar-sorter, og de små blågrønne er Blue Hubbard, en favoritt her i gården. Den holder seg lenge om den bare blir lagret kjølig, ihvertfall til jul, og den er god å fryse, koke eller steke.

Den mørkegrønne er en italiensk variant som jeg ikke husker navnet på, men det finnes utallige forskjellige sorter å få kjøpt. Her vil jeg særlig anbefale webhandelen www.impecta.se, som har et imponerende utvalg av alle slags frøsorter, og som velvillig sender også til Norge. De har også mange gamle sorter som det er verd å ta vare på for etterkommerne, rett og slett ved å fortsette med å dyrke dem.

Gule kjempegresskar kan høstes temmelig tidlig og brukes til halloweenlykter. Det er veldig moro for små gartnere å være med på å dyrke og høste disse lyktene, og ikke minst å få lov til å skjære dem ut.

Her er et Blue Hubbard fra i fjor, som vi overraskende fant midt inne i jordskokkene. Dette var nok til svært mange måltider og smakte nydelig.

Sånn ser Blue Hubbard ut inni. Frisk farge, lukt og smak, og veldig anvendelig i matlagingen. Den er også herdig og lett å dyrke.

Jeg har masse frø, så om du vil ha noen, eller bytte med andre frø, er det bare å ta kontakt!