Forbedre jordsmonnet og redde verden.

Ludvig på toppen av en høy stubbe i utmarka på Eriksbråten

Det er ikke bare kutt av utslipp som kan redde verden. Riktig dyrking og jordvern er minst like viktig! Og det kan vi gjøre noe med selv. Bare les her:

I vår klima-tid er vi alle sammen opptatt av hvordan vi skal bidra til å redde kloden. Vi ser stadig flere tegn på at global oppvarming er virkelig og at været blir påvirket. Vi vet at været blir mer ekstremt, og at tørke og ørkenspredning er mer og mer vanlig over hele verden.

Mange bekymrer seg også over hvordan vi skal få til å dyrke nok mat til alle menneskene i verden. Vi har med all vår kunnskap og innsikt forsøkt nå i hundre år å få styrt klima og vegetasjon slik at vi skal få mettet flest mulig.

Og så viser det seg at vi har rotet for mye. Vi har ikke skjønt hvor elegant det henger sammen der ute. For alt det vi har sprøytet, luket og vernet, så har vi ikke forstått nok av de komplekse sammenhengene i verden. Det viser seg nå at organisk dyrkning på mindre gårder er den eneste veien å gå for å mette alle. Dette har jeg fra FNs rapport som du kan lese mer om her: http://www.srfood.org/images/stories/pdf/officialreports/20110308_a-hrc-16-49_agroecology_en.pdf

Men hvis du ikke orker å lese en lang og trøtt rapport på engelsk, er det bare å følge med på denne bloggen, for det er sånt jeg er opptatt av. Og vi gjør det i praksis her på gården. Vi overlater det store bildet til FN, og gjør noe i praksis i det små. Og til slutt i bloggen skal jeg linke til en video av et foredrag med en forsker som vil vise at det vi gjør her hos oss er helt riktig, og at det ikke er tull. Det nytter, og med slike metoder kan vi til og med redusere karbonutslippet over hele verden og dermed bremse den globale oppvarmingen. Dermed blir det nyttig og viktig å sette seg inn i dette. DU kan gjøre noe konkret. Jeg ble ihvertfall enda ivrigere av tanken!

For dere som har vært på Eriksbråten er det kanskje vanskelig å se for seg at dette bildet er fra beitene våre for åtte år siden. Slik så det ut rett etter at vi hadde hugget skogen der hvor vi ville ha beite.

Dette prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan jobbe sammen med kaoskreftene, ja til og med la dem ta en god del av jobben for oss, og samtidig få et fruktbart og velfungerende beite. Vi har jo som mange er klar over øket vårt beiteareal ved å hugge ned noe av skogen og gjøre det om til beite over tid.

Den moderne metoden for dyrkning er å bruke maskiner til å fjerne stubber og trerester, pløye, gjødsle, harve, kalke og så. Vanne også. Og passe på i lang tid, med jevnlig gjødsling og kalking. Alt dette er svært dyrt og arbeidskrevende.

Det som slo meg da vi skulle begynne på dette prosjektet, var "Hvordan i all verden klarer naturen dette på egen hånd, uten maskiner og kunstgjødsel?" Heldigvis fikk jeg kontakt med den lokale forsøksringen, som hadde veldig god kunnskap om dette, og sa: "Bare hugg skogen, slipp ut dyra og vent. Det ordner seg selv. Men det tar ti år". Flott. Det gjorde at jeg hadde fagfolk i ryggen når jeg hvert eneste år måtte forsvare våre valg overfor eksperter og forståsegpåere som ristet på hodet av oss og velmenende kom med planer for gjødsling og kalking.

La oss se litt mer på hva vi har gjort. Først gjorde vi som forsøksringen sa, nemlig fikk skogen hugget. Så slapp vi ut hestene. De var flinke, og holdt all vegetasjon nede. Hester spiser ganske mye forskjellig om de bare får tid til å venne seg til det. Og de er veldig flinke til å skjelne det de ikke tåler, det de må venne seg sakte til, og det de bare kan gomle i seg av. Så lenge de har nok mat.

På bildet over ser vi hestene ute i hugstmarka. Ikke så mye mat ennå, men de synes det er rasende festlig å gå og plukke, og det er veldig bra balansetrening for dem å bevege seg i det ulendte terrenget. 

Jordsmonnet er for surt for de fleste gressarter, det er jo tilpasset skogsvegetasjonen. Det som imidlertid er litt interessant, er at dette området var beitemark for ikke så veldig lenge siden. Innenfor manns minne, for å si det sånn. Hvordan kan det ha vært beite tidligere hvis dette jordsmonnet er for surt som en slags absolutt verdi? Sur nedbør? Uavvendelig utvikling? Tja.. Jeg tenkte: Naturen kan umulig være sånn at et område aldri kan dekkes til av gress igjen om skogen forsvinner. Det er bare ikke slik at jord eroderer og legges øde uten planter når naturen får holde på. Så når en skog blir beitet bort av dyr, må det skje noe med området. 

Jeg leste og leste, men fant bare en bitteliten kilde som antydet at jordsmonnet faktisk kan endre surhetsgrad etter hvilke planter som gror der. Det tar tid, men det skjer altså. Jeg fikk enda mer is i magen. Jeg ventet og så.

Det første som skjedde var at det ble alt for stort beitepress. (Bildet er fra den delen av beitet som var dyrket mark da vi tok over) Vi tok imot alt for mange hester som gjerne ville være her. Vi hadde heller ikke helt erfaring med hvor mange hester beitene våre kunne tåle, og vi ville ikke gjødsle med kunstgjødsel, fordi det ville ødelegge prosessen. (Det skal jeg fortelle mer om senere) 

Når denne balansen fungerer, vil imidlertid hestenes beitetrykk holde borte alle planteslag som er avhengige av å få stå litt i fred for å vokse og spre seg. De plantene som tåler beitepress best er gressartene og kløver, og det er jo de vi vil beholde. Altså lar vi hestene gjøre lukejobben. Denne jobben må de ivrig holde på med mens naturen får tid til å oppdage at det har skjedd en forandring, og så tilpasse seg i sitt eget tempo.

I mellomtiden fôrer vi med innkjøpt grovfôr. Det gjør at det blir mer naturgjødsel på beitene, og dermed mer humus i jorden. Dette gjør at vi gjødsler jorden og ikke bare plantene, og at vi setter jorden i stand til å klare seg selv på en helt annerledes måte. 

Her ser vi hvordan gresset var i begynnelsen, før det ble for stort beitetrykk. Men legg merke til at det bare er timotei på enga, og at det ikke er noenting som vokser innimellom timoteiplantene. Alt annet har blitt holdt effektivt borte med moderne jordbruksmetoder. Disse er gjerne arbeidskrevende, maskinkrevende og beror på sprøyting mot andre vekster. Samt at man bruker kunstgjødsel for å gi næring til plantene.

Her også. Langt gress, tilsynelatende idyll. Men problemet er igjen at det bare finnes timotei på enga, fordi den har blitt brukt til gressproduksjon over lang tid. For å produsere rundballer på noen andres jord, investerer man så klart ikke i å forbedre jorden, man gjødsler gressplantene sine og høster. Det gjør at jorden blir mer og mer utarmet og skrinn, mikroorganismer som hjelper oss dør ut, humusen forsvinner, kløveren dør, og så ender vi opp med en monokultur som er forferdelig sårbar. Timotei gir et fint høy, men den er ikke særlig beitesterk. 

Hestene liker å smake på forskjellige urter som de kan spise, men de er ganske forsiktige med å overspise seg på ny mat. Etterhvert ser vi at de spiser mer av løv og blader om de har tilgang til det. Ikke alt er like populært, og det må vi rydde vekk med ryddesag.

I de åtte årene som har gått, har vi sett at mindre stubber allerede har råtnet, og vi plukker dem med oss og bruker dem som ved sammen med grener og andre rester. Gress, urter og kløver vokser seg innover i hugstmarken jevnt og trutt. Hver vår går vi spent innover for å se hvor langt moder natur har kommet. Hver vår har hun kommet et imponerende langt stykke. 

Vi har også en hel masse spennende urter og markblomster. Fioler, vikker, blåklokker, osv. Mange av disse er akkurat som kløveren i erteblomstfamilien, det vil si at de har evnen til å binde nitrogen fra luften ned i jorden, slik at de og naboplantene kan nyttiggjøre seg nitrogenet. Som vi lærte på skolen, er nitrogen et av de viktigste gjødselslagene.

Og enda viktigere: Om vi gjødsler med for mye kunstig nitrogen, vil kløveren og de andre erteblomstene dø ut. Og enga blir avhengig av vår kunstige inngripen, fordi vi har forstyrret balansen.

Så: Hvordan har det gått til nå med gressveksten der ute? La oss se litt på forskjellige bilder vi har fra et par år tilbake:

Her ser vi et område som har vært beitet bra og som har utviklet seg til å bli forholdsvis bra beitemark allerede. Det er fremdeles endel stubber som står igjen, det tar nok et par år til før alle er løse, men det gjør ingenting, de tar liten plass, og når de er borte, gror gresset fort tilbake. Om vi skulle ta dem bort med maskiner, kommer vi til å ødelegge mer gress enn vi vinner. Pluss at vi bruker alt for mye diesel og lager utslipp.

Vi har beholdt endel bjørk og andre løvtrær, for skyggens del og fordi de er pene.  Vi ser at det er endel engsoleie, som er giftig for hestene, og som de ikke spiser. Disse må holdes nede manuelt om man ikke har sau, som spiser engsoleie. Vi vurderer å skaffe oss noen sauer, særlig fordi vi liker å spinne vår egen ull. Men interessant nok har aldri engsoleien virkelig tatt over. Kanskje det er det kontinuerlige tråkket fra hestene som holder dem nede?

Ellers ser vi at kløveren har spredd seg bra, og at det er ganske bra variasjon i vegetasjonen.

Her ser vi et område som ikke har kommet så langt ennå, fordi det er lenger borte fra den opprinnelige skogskanten. Her er det mer mose, og en god del småtrær som får stå i fred. De må vi kanskje rydde litt i med ryddesaga. Vi ser allikevel at gresset begynner å få tak, og når vi bare holder den andre vegetasjonen borte, får gresset snart overtaket. Ingenting er verre ugress enn gress og kløver som bare får nok lys.

Her er vi et område hvor de vokste mye bregner. Hester har ikke så godt av å ete bregner, så det holder de seg unna. Det betyr at bregnene holder seg en stund lenger, om de ikke blir holdt nede manuelt. Mulig at sau ville beitet bregnene, det har jeg ikke sjekket. Vi ser også en rødhyllbusk, de er også giftige for hestene, og de holder seg unna. Rødhyllen er pen, og den gir veldig fine grener som vi bruker til oppbinding i kjøkkenhagen. Dermed blir den holdt nede allikevel.

Vi ser at det ellers vokser gress, kløver og forglemmegei. 

Her har vi brennesle og engsoleie, som hestene ikke vil ha. Brenneslen er veldig næringsrik, og vokser bare på næringsrik jord. Men siden den brenner når den er fersk, vil ikke hestene ete den. Den må vi ta med ryddesaga. Ellers ser vi kløver som har spredd seg veldig godt. Her vil vi snart se at næringsinnholdet i jorda tar seg opp, og veksten tiltar, også når det gjelder gress.

Her ser vi at det fremdeles står igjen en god del mose. Mosen beskytter jorden, men den er ikke særlig sterk mot tråkk, og er ikke mat for hestene. Vi vil dermed at den skal bort. Det kan vi rolig vente på vil skje helt av seg selv, når bare gresset og hestene får jobbet med saken. Gresset er mye sterkere enn mosen når det bare får nok lys, næring og riktig ph-verdi. Ettersom hestene tråkker på mosen, vil den svekkes, og gresset blir sterkere ettersom kløveren rykker inn og forsyner jorden med næring, hestene gjør fra seg og gjødselen blir kompostert, og lyset igjen slipper til etter at trærne er borte. 

Vi ser at gresset har etablert seg her og der over hele stykket, og det er bare for oss å vente på at gresset vinner kampen. Da vil også ph-verdien gradvis endre seg. Fascinerende...


Ikke verst, når en tenker på at vi ikke har gjort annet arbeid enn å samle ved, det vil si å ta bort de store grenene?

Så, hvordan ser det ut der ute nå? Etter åtte år har gress, kløver og andre engvekster spredd seg til nesten hele det nye beitet. De gamle barnålene, som sørget for det sure jordsmonnet, er blitt til jord, og den er blitt gradvis mindre sur, slik at gresset trives.

Kløveren sørger for nitrogen, som den tar fra lufta og sender ned i jorda, og gresstorvene sørger for å holde på resten av næringsstoffene, samt holde på karbonet, slik at det ikke frigjøres til å havne i atmosfæren. Disse bildene ble tatt lille julaften, så det ser ikke så grønt ut, men jorda er dekket av gress, engplanter, mose og småtrær.

Her kan vi se hva som har skjedd med alle de digre stubbene. Et lett slag med øksa endte på denne måten; de er pill råtne alle sammen. Mange forskjellige sopper har sørget for å bryte dem alle sammen ned til humus, som jorda så inderlig gjerne trenger.

Sånn som dette ser de ut inni. Nedbrutt av insekter og sopp. Dette er glimrende jordforbedringsmateriale. Og helt riktig forberedt av de organismene som naturen har bestemt skal gjøre jobben.

Her ser vi også et viktig bidrag i kabalen: Hestemøkk. Vi lar alltid møkka bli liggende. Hestene har stor nok plass til å la være å beite der hvor det ligger møkk. Det gjør at de beskytter seg selv mot innvollsorm, samt at det blir øyer med frodig gress som får lov til å vokse seg høyt og også gå i frø, slik at det sprer seg.

Etterhvert som møkka blir nedbrutt vil disse områdene også bli nedbeitet. Når vi får oss andre beitedyr i tillegg, vil de forskjellige dyreslagene beite på hverandres møkkadynger, fordi innvollsormen ikke har samme vertsdyr de er parasitter på.

Hvis dere studerer disse siste bildene, som altså er tatt 23.desember, ser dere at det er blitt en mye tettere matte av gress, som består av mange flere arter. Dette gjør at beitet er mye mer motstandsdyktig mot tråkk, tørke, beite og vinterskader. Hvis det oppstår forhold som er harde mot en art, tar de andre over en stund, og beskytter jorda samt gir mat til hestene.

Og her ser dere at gresset har vokst på samme måten inn i den tidligere jordbunnen, som kun var strø, lyng og mose. Også tatt 23. desember.
Ingen pløying, ingen harving, ingen kalking, ingen gjødsling, ingen vanning, ingen fjerning av røtter, Det eneste vi har gjort, var å fjerne en god del store greiner og legge dem i haug. Vi forsøkte å brenne noen av det, men det var ikke nødvendig, og det gjorde nok at vi gikk glipp av ganske mye nyttig humus til jorden. Men mineralene fra asken kom alltids til nytte.

Hvert år har vi mer og mer mat til hestene. I år hadde vi ca. femten hester på beite på gården, og foret ikke med ekstra grovfor i to måneder, juni og juli. I tillegg hadde vi bare litt tilleggsforing i mai og august, samt noe beite til ut i oktober. Dette er over all forventning mye mer enn vi hadde våget å tro. Det er rart å tenke på at vi første året hadde bare beite til åtte hester i noen uker. Og enda er det potensial for omtrent dobbelt så mye vekst på de områdene vi allerede har ryddet. Det gir ganske voldsomme perspektiver.

Og vil du ha enda videre, viktigere og mer optimistiske perspektiver? Se denne videoen:

http://www.upworthy.com/someone-give-this-man-a-nobel-prize-already-he-s-going-to-save-the-planet?g=6

God jul og godt nyttår!