Kompost. Bedring av hele biologien i jorda.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan humus og mikrolivet i jorda er med på å holde jorda sunn og frisk og støtter opp rundt nyttevekstenes liv og helse.

Hvis jorda vår er død og uten liv, har vi drept hele den hæren av nyttige organismer som kjemper hvert nanosekund imot skadeinsekter, bakterier, sopp og nematoder som ligger klare for å spre sykdommer og råte. Det ironiske er, at det er den samme typen organismer som hjelper oss i kampen. Naturen streber alltid etter en balanse i alle disse organismene, og når vi ved sprøyting eller stadig fjerning av organisk materiale i jorda utarmer dette mangfoldet, vil vi ødelegge denne fine balansen. Slik blir vi stadig mer avhengige av vår egen inngripen, med sprøytemidler, kunstgjødsel, pløying og luking.

En viktig medisin mot en slik utarming er kompost. Den består av all slags organisk avfall, og betyr at vi blander sammen avfallet og lar det forråtne på en riktig måte, slik at det blir til jord. Egentlig er det feil å kalle resultatet for "jord", fordi teknisk sett er jord det vi finner på bakken. Kompost er kompost, og et jordforbedringsmiddel og gjødsel. Når vi blander kompost i jorda, blir den bedre, sterkere, mer luftig og mer istand til å ta vare på og nære plantene.

I det moderne samfunnet har vi fjernet oss helt fra forståelsen av disse prosessene. Vi synes insekter, forråtnelse og søppel er ekkelt, og betaler andre til å kjøre det vekk. Akkurat som slakt og døende mennesker, vil vi ikke se dem. Det blir for plagsomt. Men om vi skal forstå livet, må vi også akseptere døden. Og gjenfødelsen i jorda.

Døden i denne sammenhengen ligger i matavfallsbøttene på benken vår. Vi har to bøtter med lokk på, en for slikt som ikke er spiselig, og som kan gå rett på den åpne kompostdynga, og en med spiselige saker, som hønene får. Og noen ganger kattene.

Utfordringen med matavfallet er at det ikke skal lukte, og at det ikke skal tiltrekke seg rotter. Disse problemene løser man enkelt ved at man bærer ut avfallet hver dag, og ikke legger spiselig avfall slik at rottene kommer til. Man kan ha lukket varmkompost, eller man kan bruke høner som kompostkvern. Vi har i tillegg katter som bor rundt både kompost og hønsehus, og de er svært effektive i kampen mot rotter og mus.

Når man bærer ut avfallet hver dag, rekker det ikke å bli surt eller muggent. Jo lenger man utsetter å gå ut, dess eklere blir det, dessuten mister det næringsverdi for hønene.

Bøttene skylles i varmt vann evt. skrubbes med såpe etter hver gang, slik at det ikke samler seg bakterier og muggsopp i dem. Slik holder de seg hygieniske allikevel.

Her ser vi hvordan komposten kastes på møkkadynga sammen med hestemøkk, flis, hageavfall og annet uspiselig. Det er mange ting som kan gå i komposten: tørkepapir, teposer, appelsinskall, kaffe, døde blomster, ja, alt som kan råtne og bli til jord. Aske er også fint i komposten, særlig om den inneholder kun aske fra ved, papir og annet rent og naturlig materiale.

Det er viktig å blande omtrent like deler av karbonholdig materiale og nitrogenrikt materiale. Kvister og flis er karbonrikt, urin, gressklipp og matrester er nitrogenrikt.

Prøver du å kompostere bare matavfall blir det helt sikkert bare noe ekkelt klin. Bland det med flis, da lukter det ikke, og det blir fortere til jord. Har du bare flis eller kvister, går det svært sent å bryte ned materialet til jord.

Innimellom kan det lønne seg å snu litt om på komposten. Det gjør vi med traktoren, fordi vi har så stor dynge. For andre kan det betyr å spa om på innholdet i bingen. Orker du ikke å spa om, kan du bare la den stå, det blir jord allikevel, det tar bare lengre tid.

Komposten trenger å være litt fuktig og den trenger luft. Derfor skal den ikke være for kompakt, og den må ikke stå i full sol, om du da ikke vanner den innimellom. Den trenger også en viss varme for å komme igang, men så kan den holde varmen selv langt utover vinteren. Om du har isolert binge, kan den kanskje holde det gående hele vinteren.

Alt som er spiselig går i hønene. Er et råttent eller muggent er det ikke spiselig, og da graver vi det ned i komposten. Kattene tar uansett eventuelle rotter som skulle prøve seg. Og så får kattene mat og noe å ta seg til også.

Hønene gjør matrestene effektivt om til egg og hønsegjødsel. En gang i året kan vi spa ut en blanding av flis og hønsemøkk, som er fin jordforbedring.

Her ser vi et trillebår fullt av ferdig kompost, tatt rett fra møkkahaugen. På overflaten ser haugen helt ut som alltid, med møkk og avfall i en salig blanding.

Men ta ett spatak ned, og du finner dette, etter bare ett år med stille og rolig kompostering. Mark, insekter, sopp og bakterier har gjort sin jobb i det stille. Varmen fra prosessen er kjølnet, og vi kan plukke med oss herlig kompost og blande i jorda. Komposten tar med seg mikrolivet sitt, og smitter det over til jorda, slik at disse organismene kan være med på å kjempe mot skadedyr, gjøre jorda mer luftig, holde på vannet og avgi næringsstoffer sakte og i det tempoet som plantene trenger det. Disse næringsstoffene skylles ikke så lett ut av jorda med regnet, og kommer derfor ikke ut i vassdrag og innsjøer for å forurense.

Alt i alt, en veldig rik avkastning på bare søppel, ikke sant?

Bier redder verden. Og de lager honning til oss!

Nå skal jeg skrive om noe jeg ikke har gjort ennå, men har alvorlige planer om: Jeg vil holde bier. Og jeg har anskaffet meg bikuber, jeg skal bare skaffe meg noen bifolk først.

Bier går en ikke bare på butikken og kjøper, eller kjøper av noen via nettet og leier hjem i grime.

Dessuten har det vært smittsom biesykdom her i kommunen forholdsvis nylig, og da er det strenge restriksjoner på innføring av nye bier og flytting av bifolk.

Så i mellomtiden planlegger jeg og gjør ting klart. Først og fremst fikk jeg tak i bikuber. Ingvild fant en haug kuber og tilbehør på finn, som skulle gis bort. De hadde stått på en låve siden syttitallet, og var i veldig bra stand. Det fine med kuber som har vært så lenge ute av bruk, er at det ikke er så stor sjanse for at det henger sykdom ved dem lenger.

Det er visse standarder for bikuber, slik at man kan sette sammen deler fra forskjellige leverandører uten problem. Disse ser ut til å være i riktig standard. Men først litt om fordelene ved bier og hvorfor jeg vil ha dem.

1. Vi vet at bier og humler dør i alt for stor grad i verden, og at bier og humler er livsnødvendig for å befrukte svært mange av de plantene vi spiser frukten av. Har man bier, og i tillegg legger til rette for humlene (som er vårt klimas naturlige bier), gjør man et viktig innsats for miljøet og kloden.
2. Biene befrukter epler, bringebær, blåbær og svært mange av nytteplantene jeg vil ha frukten eller frøene fra. Jo mer bier, dess mer frukt og bær. Enkelt regnestykke.
3. De lager honning! Nam! Sukker er jo ikke noe sunt for oss, men honning skal ihvertfall ha noen sunne bieffekter (hehe), så litt honning i maten istedet for sukker tenker jeg trekker ihvertfall ørlite grann i riktig retning. Honning skal være antiseptisk og kanskje litt antibiotisk, og det ryktes at det har mange andre mer eller mindre medisinske effekter. Propolis, som er et bieprodukt, skal også det. Ja takk, det vil jeg finne ut mer om.
4. Bier er trivelige dyr med et interessant levesett. Jeg vil vite mer om hvordan de lever og hvordan jeg steller dem. Dessuten lever de sitt liv ganske uavhengig av oss, det er ikke så mye stell de trenger, om en da ikke har veldig mange kuber.

Det finnes mange fine nettsider som forteller mer om hvordan man steller bier. Jeg er så heldig å ha blitt kjent med det lokale birøkterlaget, som har noen medlemmer som skjønner mer enn gjennomstnittlig mye av hvordan biologien i bisamfunnet og naturen omkring fungerer. Det er så mye mer i dette enn hva honningcentralen og de store produsentene gjør og forklarer på sine sider. Som oftest betyr det faktisk at man trenger å gjøre mindre, og stole mer på naturen. Mer om det senere. Men søk på honningcentralen, bybi eller birøkt om du vil lære mer om bisamfunnet. Det er viktig å kunne noe om hvordan biene lever for å kunne holde bier.

På bildet ser vi bikubene mine mens jeg gjorde dem rene. Som regel holder biene det rent og pent i kubene sine, bortsett fra om vinteren, da de ligger i en slags dvale. Da blir det ofte rusk og døde bier i bunnen av kuben. Men disse hadde ligget lenge i opplag, og var fulle av støv, noen døde bier og litt mugg der hvor de hadde vært fuktige.

Kubene består av en isolert kasse i et standardisert mål. Oppi disse kassene setter man et antall rammer hvor man har festet bivoksplater. Når biene er etablert i en kube, bygger de ut disse rammene slik at det blir fine, sekskantede rom i et honeycomb-mønster. Det er fascinerende å se hvor jevne og fine de blir. På det øverste bildet ser du en utbygd ramme, og hvordan biene sitter på den når de arbeider. Bildet er av døde bier som var i den ene kuben da jeg kjøpte dem. De har antagelig ikke overlevd vinteren fordi de til slutt var for få. Kanskje birøkteren ga opp eller døde, og så var det ingen til å ta over stellet en gang i tiden.

Bivoksen lager biene selv, og jo mer bivoks de lager, dess mindre honning får de overskudd til å lage. Så jo mer vi kan gjenbruke bivoksen og tavlene, dess bedre er det. Derfor er disse moderne kubene hvor man bare tar ut rammene og slynger ut honningen i en spesiell slynge, en veldig stor landevinning i forhold til gamle dagers halmkuber. Da måtte kuben og kakene ødelegges for hver gang man høstet honning.

Her ser vi bedre hvordan alle rammene sitter i kassa. Jo tettere rammene sitter, dess varmere og triveligere synes biene at det blir. Kassene setter man oppå hverandre ettersom hvor stort bifolket er, og hvor mye honning de produserer. Man har gjerne en kasse hvor dronningen bor, og produserer nye bier, og flere kasser hvor biene kan lagre honning. Disse kassene kaller birøkterne for "skattekasser". Det er ikke noen forskjell på utstyret for kassene for dronningen og skattekasser. Biene bor og lagrer honning i samme typen rammer. De lager de rommene de trenger selv, til dronninglarver eller dronelarver. Men det kan du lese om andre steder på nettet. Der fins det også mange fine bilder.

Noen tips jeg har lært meg i tillegg om biebiologi:

1. Ikke flytt på kubene om du ikke må. Mange proffe birøktere flytter kubene langt til skogs om sommeren, for at de skal få mest mulig nektar å trekke på. Men om vi flytter biene, blir de stresset, trenger lang tid på å reorientere seg (gjerne tre uker) og i den tiden produserer de mindre honning. Forsøk har vist at dette stresset oppstår om man bare flytter kuben noen centimeter. Så la dem stå i fred.
2. Stress biene minst mulig, også når du skal stelle dem. Lær biene å kjenne og jobb med dem istedet for mot dem. Akkurat som med andre dyr, aksepterer biene deg om du forstår deres måte å være på. Dermed kan du unngå å bruke så mye røyk og andre virkemidler for å gjøre biene sløve når du steller dem. Alt slikt stresser biene og gjør dem mer utsatt for sykdom.
3. Sørg for at kubene er godt isolert om vinteren, men pass på ventilasjonen. Noen tar kubene inn i kjelleren om vinteren, om den er frostfri, men kjølig og ventilert. Pass da på å sette dem på nøyaktig samme sted igjen om våren.

Og bier er forbløffende lite plagsomme selv om du har dem like i nærheten. Har du kubene i skogkanten eller i den andre enden av hagen, kan det hende at du nesten ikke merker at de er der. Selv om de er mange tusen, trekker de på et område på mangfoldige kvadratkilometer, og da blir det ikke mange gram bie pr kvadratmeter.

Og husk: Ingen sprøytemidler i nærheten! Selv om du bare sprøyter i vær som gjør at biene ikke trekker, viser det seg at midlene blir igjen og tas med til kuben, hvor den gjør stor skade. Det er nå vist at sprøytemidler er en viktig årsak til biedøden i verden. La oss gjøre noe for å motstå denne utviklingen!

Forbedre jordsmonnet og redde verden.

Ludvig på toppen av en høy stubbe i utmarka på Eriksbråten

Det er ikke bare kutt av utslipp som kan redde verden. Riktig dyrking og jordvern er minst like viktig! Og det kan vi gjøre noe med selv. Bare les her:

I vår klima-tid er vi alle sammen opptatt av hvordan vi skal bidra til å redde kloden. Vi ser stadig flere tegn på at global oppvarming er virkelig og at været blir påvirket. Vi vet at været blir mer ekstremt, og at tørke og ørkenspredning er mer og mer vanlig over hele verden.

Mange bekymrer seg også over hvordan vi skal få til å dyrke nok mat til alle menneskene i verden. Vi har med all vår kunnskap og innsikt forsøkt nå i hundre år å få styrt klima og vegetasjon slik at vi skal få mettet flest mulig.

Og så viser det seg at vi har rotet for mye. Vi har ikke skjønt hvor elegant det henger sammen der ute. For alt det vi har sprøytet, luket og vernet, så har vi ikke forstått nok av de komplekse sammenhengene i verden. Det viser seg nå at organisk dyrkning på mindre gårder er den eneste veien å gå for å mette alle. Dette har jeg fra FNs rapport som du kan lese mer om her: http://www.srfood.org/images/stories/pdf/officialreports/20110308_a-hrc-16-49_agroecology_en.pdf

Men hvis du ikke orker å lese en lang og trøtt rapport på engelsk, er det bare å følge med på denne bloggen, for det er sånt jeg er opptatt av. Og vi gjør det i praksis her på gården. Vi overlater det store bildet til FN, og gjør noe i praksis i det små. Og til slutt i bloggen skal jeg linke til en video av et foredrag med en forsker som vil vise at det vi gjør her hos oss er helt riktig, og at det ikke er tull. Det nytter, og med slike metoder kan vi til og med redusere karbonutslippet over hele verden og dermed bremse den globale oppvarmingen. Dermed blir det nyttig og viktig å sette seg inn i dette. DU kan gjøre noe konkret. Jeg ble ihvertfall enda ivrigere av tanken!

For dere som har vært på Eriksbråten er det kanskje vanskelig å se for seg at dette bildet er fra beitene våre for åtte år siden. Slik så det ut rett etter at vi hadde hugget skogen der hvor vi ville ha beite.

Dette prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan jobbe sammen med kaoskreftene, ja til og med la dem ta en god del av jobben for oss, og samtidig få et fruktbart og velfungerende beite. Vi har jo som mange er klar over øket vårt beiteareal ved å hugge ned noe av skogen og gjøre det om til beite over tid.

Den moderne metoden for dyrkning er å bruke maskiner til å fjerne stubber og trerester, pløye, gjødsle, harve, kalke og så. Vanne også. Og passe på i lang tid, med jevnlig gjødsling og kalking. Alt dette er svært dyrt og arbeidskrevende.

Det som slo meg da vi skulle begynne på dette prosjektet, var "Hvordan i all verden klarer naturen dette på egen hånd, uten maskiner og kunstgjødsel?" Heldigvis fikk jeg kontakt med den lokale forsøksringen, som hadde veldig god kunnskap om dette, og sa: "Bare hugg skogen, slipp ut dyra og vent. Det ordner seg selv. Men det tar ti år". Flott. Det gjorde at jeg hadde fagfolk i ryggen når jeg hvert eneste år måtte forsvare våre valg overfor eksperter og forståsegpåere som ristet på hodet av oss og velmenende kom med planer for gjødsling og kalking.

La oss se litt mer på hva vi har gjort. Først gjorde vi som forsøksringen sa, nemlig fikk skogen hugget. Så slapp vi ut hestene. De var flinke, og holdt all vegetasjon nede. Hester spiser ganske mye forskjellig om de bare får tid til å venne seg til det. Og de er veldig flinke til å skjelne det de ikke tåler, det de må venne seg sakte til, og det de bare kan gomle i seg av. Så lenge de har nok mat.

På bildet over ser vi hestene ute i hugstmarka. Ikke så mye mat ennå, men de synes det er rasende festlig å gå og plukke, og det er veldig bra balansetrening for dem å bevege seg i det ulendte terrenget. 

Jordsmonnet er for surt for de fleste gressarter, det er jo tilpasset skogsvegetasjonen. Det som imidlertid er litt interessant, er at dette området var beitemark for ikke så veldig lenge siden. Innenfor manns minne, for å si det sånn. Hvordan kan det ha vært beite tidligere hvis dette jordsmonnet er for surt som en slags absolutt verdi? Sur nedbør? Uavvendelig utvikling? Tja.. Jeg tenkte: Naturen kan umulig være sånn at et område aldri kan dekkes til av gress igjen om skogen forsvinner. Det er bare ikke slik at jord eroderer og legges øde uten planter når naturen får holde på. Så når en skog blir beitet bort av dyr, må det skje noe med området. 

Jeg leste og leste, men fant bare en bitteliten kilde som antydet at jordsmonnet faktisk kan endre surhetsgrad etter hvilke planter som gror der. Det tar tid, men det skjer altså. Jeg fikk enda mer is i magen. Jeg ventet og så.

Det første som skjedde var at det ble alt for stort beitepress. (Bildet er fra den delen av beitet som var dyrket mark da vi tok over) Vi tok imot alt for mange hester som gjerne ville være her. Vi hadde heller ikke helt erfaring med hvor mange hester beitene våre kunne tåle, og vi ville ikke gjødsle med kunstgjødsel, fordi det ville ødelegge prosessen. (Det skal jeg fortelle mer om senere) 

Når denne balansen fungerer, vil imidlertid hestenes beitetrykk holde borte alle planteslag som er avhengige av å få stå litt i fred for å vokse og spre seg. De plantene som tåler beitepress best er gressartene og kløver, og det er jo de vi vil beholde. Altså lar vi hestene gjøre lukejobben. Denne jobben må de ivrig holde på med mens naturen får tid til å oppdage at det har skjedd en forandring, og så tilpasse seg i sitt eget tempo.

I mellomtiden fôrer vi med innkjøpt grovfôr. Det gjør at det blir mer naturgjødsel på beitene, og dermed mer humus i jorden. Dette gjør at vi gjødsler jorden og ikke bare plantene, og at vi setter jorden i stand til å klare seg selv på en helt annerledes måte. 

Her ser vi hvordan gresset var i begynnelsen, før det ble for stort beitetrykk. Men legg merke til at det bare er timotei på enga, og at det ikke er noenting som vokser innimellom timoteiplantene. Alt annet har blitt holdt effektivt borte med moderne jordbruksmetoder. Disse er gjerne arbeidskrevende, maskinkrevende og beror på sprøyting mot andre vekster. Samt at man bruker kunstgjødsel for å gi næring til plantene.

Her også. Langt gress, tilsynelatende idyll. Men problemet er igjen at det bare finnes timotei på enga, fordi den har blitt brukt til gressproduksjon over lang tid. For å produsere rundballer på noen andres jord, investerer man så klart ikke i å forbedre jorden, man gjødsler gressplantene sine og høster. Det gjør at jorden blir mer og mer utarmet og skrinn, mikroorganismer som hjelper oss dør ut, humusen forsvinner, kløveren dør, og så ender vi opp med en monokultur som er forferdelig sårbar. Timotei gir et fint høy, men den er ikke særlig beitesterk. 

Hestene liker å smake på forskjellige urter som de kan spise, men de er ganske forsiktige med å overspise seg på ny mat. Etterhvert ser vi at de spiser mer av løv og blader om de har tilgang til det. Ikke alt er like populært, og det må vi rydde vekk med ryddesag.

I de åtte årene som har gått, har vi sett at mindre stubber allerede har råtnet, og vi plukker dem med oss og bruker dem som ved sammen med grener og andre rester. Gress, urter og kløver vokser seg innover i hugstmarken jevnt og trutt. Hver vår går vi spent innover for å se hvor langt moder natur har kommet. Hver vår har hun kommet et imponerende langt stykke. 

Vi har også en hel masse spennende urter og markblomster. Fioler, vikker, blåklokker, osv. Mange av disse er akkurat som kløveren i erteblomstfamilien, det vil si at de har evnen til å binde nitrogen fra luften ned i jorden, slik at de og naboplantene kan nyttiggjøre seg nitrogenet. Som vi lærte på skolen, er nitrogen et av de viktigste gjødselslagene.

Og enda viktigere: Om vi gjødsler med for mye kunstig nitrogen, vil kløveren og de andre erteblomstene dø ut. Og enga blir avhengig av vår kunstige inngripen, fordi vi har forstyrret balansen.

Så: Hvordan har det gått til nå med gressveksten der ute? La oss se litt på forskjellige bilder vi har fra et par år tilbake:

Her ser vi et område som har vært beitet bra og som har utviklet seg til å bli forholdsvis bra beitemark allerede. Det er fremdeles endel stubber som står igjen, det tar nok et par år til før alle er løse, men det gjør ingenting, de tar liten plass, og når de er borte, gror gresset fort tilbake. Om vi skulle ta dem bort med maskiner, kommer vi til å ødelegge mer gress enn vi vinner. Pluss at vi bruker alt for mye diesel og lager utslipp.

Vi har beholdt endel bjørk og andre løvtrær, for skyggens del og fordi de er pene.  Vi ser at det er endel engsoleie, som er giftig for hestene, og som de ikke spiser. Disse må holdes nede manuelt om man ikke har sau, som spiser engsoleie. Vi vurderer å skaffe oss noen sauer, særlig fordi vi liker å spinne vår egen ull. Men interessant nok har aldri engsoleien virkelig tatt over. Kanskje det er det kontinuerlige tråkket fra hestene som holder dem nede?

Ellers ser vi at kløveren har spredd seg bra, og at det er ganske bra variasjon i vegetasjonen.

Her ser vi et område som ikke har kommet så langt ennå, fordi det er lenger borte fra den opprinnelige skogskanten. Her er det mer mose, og en god del småtrær som får stå i fred. De må vi kanskje rydde litt i med ryddesaga. Vi ser allikevel at gresset begynner å få tak, og når vi bare holder den andre vegetasjonen borte, får gresset snart overtaket. Ingenting er verre ugress enn gress og kløver som bare får nok lys.

Her er vi et område hvor de vokste mye bregner. Hester har ikke så godt av å ete bregner, så det holder de seg unna. Det betyr at bregnene holder seg en stund lenger, om de ikke blir holdt nede manuelt. Mulig at sau ville beitet bregnene, det har jeg ikke sjekket. Vi ser også en rødhyllbusk, de er også giftige for hestene, og de holder seg unna. Rødhyllen er pen, og den gir veldig fine grener som vi bruker til oppbinding i kjøkkenhagen. Dermed blir den holdt nede allikevel.

Vi ser at det ellers vokser gress, kløver og forglemmegei. 

Her har vi brennesle og engsoleie, som hestene ikke vil ha. Brenneslen er veldig næringsrik, og vokser bare på næringsrik jord. Men siden den brenner når den er fersk, vil ikke hestene ete den. Den må vi ta med ryddesaga. Ellers ser vi kløver som har spredd seg veldig godt. Her vil vi snart se at næringsinnholdet i jorda tar seg opp, og veksten tiltar, også når det gjelder gress.

Her ser vi at det fremdeles står igjen en god del mose. Mosen beskytter jorden, men den er ikke særlig sterk mot tråkk, og er ikke mat for hestene. Vi vil dermed at den skal bort. Det kan vi rolig vente på vil skje helt av seg selv, når bare gresset og hestene får jobbet med saken. Gresset er mye sterkere enn mosen når det bare får nok lys, næring og riktig ph-verdi. Ettersom hestene tråkker på mosen, vil den svekkes, og gresset blir sterkere ettersom kløveren rykker inn og forsyner jorden med næring, hestene gjør fra seg og gjødselen blir kompostert, og lyset igjen slipper til etter at trærne er borte. 

Vi ser at gresset har etablert seg her og der over hele stykket, og det er bare for oss å vente på at gresset vinner kampen. Da vil også ph-verdien gradvis endre seg. Fascinerende...


Ikke verst, når en tenker på at vi ikke har gjort annet arbeid enn å samle ved, det vil si å ta bort de store grenene?

Så, hvordan ser det ut der ute nå? Etter åtte år har gress, kløver og andre engvekster spredd seg til nesten hele det nye beitet. De gamle barnålene, som sørget for det sure jordsmonnet, er blitt til jord, og den er blitt gradvis mindre sur, slik at gresset trives.

Kløveren sørger for nitrogen, som den tar fra lufta og sender ned i jorda, og gresstorvene sørger for å holde på resten av næringsstoffene, samt holde på karbonet, slik at det ikke frigjøres til å havne i atmosfæren. Disse bildene ble tatt lille julaften, så det ser ikke så grønt ut, men jorda er dekket av gress, engplanter, mose og småtrær.

Her kan vi se hva som har skjedd med alle de digre stubbene. Et lett slag med øksa endte på denne måten; de er pill råtne alle sammen. Mange forskjellige sopper har sørget for å bryte dem alle sammen ned til humus, som jorda så inderlig gjerne trenger.

Sånn som dette ser de ut inni. Nedbrutt av insekter og sopp. Dette er glimrende jordforbedringsmateriale. Og helt riktig forberedt av de organismene som naturen har bestemt skal gjøre jobben.

Her ser vi også et viktig bidrag i kabalen: Hestemøkk. Vi lar alltid møkka bli liggende. Hestene har stor nok plass til å la være å beite der hvor det ligger møkk. Det gjør at de beskytter seg selv mot innvollsorm, samt at det blir øyer med frodig gress som får lov til å vokse seg høyt og også gå i frø, slik at det sprer seg.

Etterhvert som møkka blir nedbrutt vil disse områdene også bli nedbeitet. Når vi får oss andre beitedyr i tillegg, vil de forskjellige dyreslagene beite på hverandres møkkadynger, fordi innvollsormen ikke har samme vertsdyr de er parasitter på.

Hvis dere studerer disse siste bildene, som altså er tatt 23.desember, ser dere at det er blitt en mye tettere matte av gress, som består av mange flere arter. Dette gjør at beitet er mye mer motstandsdyktig mot tråkk, tørke, beite og vinterskader. Hvis det oppstår forhold som er harde mot en art, tar de andre over en stund, og beskytter jorda samt gir mat til hestene.

Og her ser dere at gresset har vokst på samme måten inn i den tidligere jordbunnen, som kun var strø, lyng og mose. Også tatt 23. desember.
Ingen pløying, ingen harving, ingen kalking, ingen gjødsling, ingen vanning, ingen fjerning av røtter, Det eneste vi har gjort, var å fjerne en god del store greiner og legge dem i haug. Vi forsøkte å brenne noen av det, men det var ikke nødvendig, og det gjorde nok at vi gikk glipp av ganske mye nyttig humus til jorden. Men mineralene fra asken kom alltids til nytte.

Hvert år har vi mer og mer mat til hestene. I år hadde vi ca. femten hester på beite på gården, og foret ikke med ekstra grovfor i to måneder, juni og juli. I tillegg hadde vi bare litt tilleggsforing i mai og august, samt noe beite til ut i oktober. Dette er over all forventning mye mer enn vi hadde våget å tro. Det er rart å tenke på at vi første året hadde bare beite til åtte hester i noen uker. Og enda er det potensial for omtrent dobbelt så mye vekst på de områdene vi allerede har ryddet. Det gir ganske voldsomme perspektiver.

Og vil du ha enda videre, viktigere og mer optimistiske perspektiver? Se denne videoen:

http://www.upworthy.com/someone-give-this-man-a-nobel-prize-already-he-s-going-to-save-the-planet?g=6

God jul og godt nyttår!

Høner: Egenproduksjon av kjøtt og egg.

Det er svært mange fordeler ved å ha egne høner. I tillegg til at det er koselig og gir masse god og sunn mat, gir det miljømessige fordeler. Eggene og kjøttet smaker mye bedre, vi kan bruke opp matrester på en fornuftig måte, og vi snakker om svært kortreist mat. Dessuten får vi gjødsel fra dem. På mange måter er høner effektive kompostkverner som har egg som biprodukt.

Jeg har allerede skrevet litt om hvordan man kan lage seg et lite hønsehus med en hønsegård. Men egentlig trenger man ikke hønsegård en gang. Hønene er nemlig veldig stedegne, og holder seg rundt husene der hvor de er oppvokst. Om de bare har et tre å vagle seg i og busker å gjemme seg under, holder de seg forbløffende trygge for både rev og hauk. Vi hadde våre høns utendørs helt fra mars til november i flere år inntil vi stengte dem inne av praktiske hensyn. Dette fordrer selvsagt at man har raser som er lette og sterke nok til å flakse og løpe unna og er kvikke nok i hodet til å holde oppmerksomheten oppe.

Vi har tre forskjellige raser som vi blander av hjertens lyst. Det er Svart Minorka, Brun italiener og Jærhøns. På bildet ser vi svart minorka og brun italiener høner som samles rundt vannkaret.  Hanen øverst på siden er brun italiener. Alle disse rasene er lette, flinke til å flakse og løpe, litt sky og flinke til å passe seg for rovdyr. Dette gjør jo også at de ikke blir spesielt tamme, men det gjør ikke noe. Vi skal ikke kjæle med dem, de har hverandre, og de skal leve et høneliv, ikke et menneskeliv.

Jeg ønsker meg høner som er sterke, selvstendige, gode eggleggere og som ruger selv. Disse rasene er kjent for at rugeevnen er avlet ut av dem, men min erfaring er at om de får frihet og et sted å gjemme seg, ruger de helt fint. Problemet hos oss er at om de går helt fritt, tar kattene kyllingene med en gang de klekkes. Hønene er flinke til å forsvare seg og kyllingene, men de klarer det ikke over tid, for kattene gir seg aldri.

Derfor sperret vi dem inne i en hønsegård. Og den er ikke stor nok og har ikke nok gjemmesteder for at de skal få roen til å ruge. Vi skal se på det, kanskje vi får mulighet til å lage en hønsegård til, og lune rugekasser som gir dem fred og rom.

Men enn så lenge, har jeg fått låne en rugemaskin av Isfjordsfolket. Hønene var begynt å bli gamle, og la ikke så mange egg lenger, så det hastet med formeringen. Jeg likte hønene mine, og ville gjerne ha avkom etter dem. Dessuten var faktisk hanen utruget av sin mor, og en krysning mellom brun italiener og svar minorka, og en snill, flink og beskyttende hane som var tøff nok til å slåss for damene sine når de var i fare.

Her ser vi første lille kryp som har kravlet ut av egget. Det ble bare åtte kyllinger denne gangen, inklusive de eggene jeg fikk fra Ingeborg. Det var feil tid på året, og gamle høner, så det var nok ikke så mange som var blitt befruktet. Men vi fikk da noen. Og noen av Ingeborgs krysninger, som kommer fra helt andre raser, som kan styrke genpoolen her. Så får jeg heller kjøpe inn noen flere kyllinger av mine favorittraser til våren,

Kyllinger er stor stas i heimen, men de vokser forbløffende fort. Bare noen få dager gamle slutter de med å være dunballer, men får fjær på vinger og hale, og ser mer og mer ut som stygge andunger.

Jeg kommer nok tilbake med en ny blogg om kyllinger og egg utover våren, ettersom kyllingene vokser og vi får flere i hønsehuset.

Enn så lenge bor de er ute, har isolert hus med flisbunn, vagle, varmelampe, vannkopp og en boks med knust bygg. Og så får de en bøtte med matrester fra huset hver dag. Det elsker de.

Det gjør dessuten av det er lett for oss å kaste resten av komposten rett på møkkadynga for å bli til jord uten frykt for rotteplage. For alt som kan spises, går i hønene. Bortsett fra det som går i kattene. Ingenting trenger å gå til spille.

Utpå vårparten tenker jeg det blir egne egg igjen. Og noen haner til gryta. Det smaker merkbart bedre enn det man får i butikkene!

Frosne vannkar og hugge juletre i egen skog.

Det er blitt desember. Det er noen ganger hvitt ute. Kaldt er det også, og mørkt. Det gir helt egne utfordringer for en hestebonde som har valgt å ha hestene på utegang, og ikke har råd til automatiske fasiliteter.

På den annen side, det er noe helt livsessensielt i det å utforske naturen i alt som er vanskelig. Hvorfor er det vanskelig? Som regel bare fordi vi ikke har giddet å finne ut av hvordan det må gjøres. Vi har jo muligheten til å kjøpe en duppedings som gjør det for oss. Og vi mister noe i prosessen. For der ingeniøren som har funnet opp duppedingsen har utfordret naturen, gir vi opp og overlater jobben til ham. Vi feiger ut, og griper den lettvinte løsningen med begge hender. Slik at vi kan ligge litt lenger på sofaen.

Hvorfor insisterer jeg på å bruke en manuell kaffekvern og ikke kjøpe en elektrisk? Joda, jeg har hverken råd eller plass til for mange elektriske spesialapparater til kjøkkenet, men jeg liker å stå noen minutter om morgenen og fundere på hvordan jeg kan bruke magemusklene mer stabiliserende for at kverningen skal gå uten grugg i maskineriet. Jeg tror jeg blir flinkere av det. Ikke bare til å male kaffe, men til å leve. Til å gå og ri. Og så tar det allikevel ikke mange flere minutter.

Vi vanner også med vanlig hageslange midt på vinteren. Selv i tredve blå går det fint an. Det er ikke slangen som fryser, det er vannet inni den. Så om det ikke er vann i slangen, fryser den ikke. På bildet ser vi is utenpå den, men inni er det helt tomt. Siden vi også har frostfri utkasterkran fra FM Mattson, kan vi hente ut vann til slangen hele tiden.

Riktignok er krana vår litt sliten, fordi denne typen kran ikke skal skrus for hardt til, da vil den etterhvert bli mindre frostsikker. Sånt er ikke så lett å administrere her hos oss, hvor det er så mange som bruker krana. Dessuten er vinduet ved krana dårlig isolert. Da kan det hende at vi møter frossen kran om vintermorgnene. Det fikser vi ofte med en bøtte varmt vann, som vi bare heller langsomt over krana. Da tar det ikke lang tid før den spytter vann igjen.

Frosne vannbøtter hos hestene er også lett å fikse. Man bare snur dem opp ned og heller en bøtte varmt vann sakte over dem. Snart hører man det knirke og sukke i isen, og vips er hele klumpen med is ute. Hestene har fri tilgang på grovfôr, og magen full av varmende gjæringsprosesser, så de liker godt å drikke kaldt vann. Dessuten er det faktisk vist at varmt vann fryser fortere enn kaldt, så ikke gå i fella og bruk opp varmtvannet til hestene. (Hvis du ikke tror meg, google varmt vann, frysing og kovalente bindinger)

Tømming av slangen kan kanskje ta litt tankevirksomhet å finne ut av, men det er hverken arbeidssomt eller komplisert. Man bare deler slangen i håndterbare deler med skjøtestykker. (Klikkbare) Så legger man dem i nedoverbakke alle sammen, og passer på at det ikke er noen bretter på slangene. Deretter tar man raskt en og en slange fra oversiden og kveiler dem sammen. Pass på å løfte slangen opp fra bakken slik at det blir kraftig helning  mot den bakken de ligger i, og arbeid langsomt, slik at vannet rekker å renne ut. Rist godt på endestykkene, slik at det ikke henger igjen dråper.

Til slutt tester du om slangen er tom ved å blåse igjennom den. Gjenta for alle delene av slangen. Kveil pent opp på bakken eller på trommel. Så er det bare å bruke slangen igjen neste dag, uten tining eller irritasjon.

Men nå er det snart jul.

Der ute står grantrærne og venter. Når man dyrker frittgående juletrær, har man gode dager. Man går og kikker på dem om sommeren, når man allikevel skal ut og hente hester, og planlegger hvilket som skal få æren av å bli årets tre.

Siden vi aldri får tid til å tynne, blir det mer arbeid med å finne et tre som ikke er skjevt eller uten grener på den siden hvor det har stått for nære andre trær.

I fjor valgte vi toppen av treet til venstre på bildet. Toppen var kjempefin. Resten av treet vil bli ødelagt. Men dette er uansett på beitet til hestene, og vi skal ikke ha for mange voksne trær der allikevel. Så treet ble ofret.

Vi pleier å pynte til jul på lille julaften. Resten av desember, og en god del av november, brukes til å gjøre hyggelige forberedelser i ro og mak. Så en vinterdag i desember går vi ut for å hente årets tre, som så får stå klar og ved trappa til dagen før dagen. I fjor var Pelle og Luke borte da vi skulle hente tre, og Tore fikk æren av å hugge tre. Ikke at Henrikke og jeg ikke kan svinge en øks, men det er nå hyggelig å få hjelp til tunge tak.

Vi tok buesaga, siden treet skulle kuttes høyt oppe. Her faller skjønnheten!

Torunn og Tore trekker treet til gards, mens Sverre venter utålmodig. Det ble et veldig fint tre.

Nå skal vi snart ut og velge oss ut årets tre. Men først skal vi gjøre masse annen koselig forberedelse.

Vi koser oss i adventstiden, og passer på at det ikke blir for mye jul før lille julaften, ellers blir vi bare lei jula før den har begynt. Men forberedelsene er minst like koselige!

Øks versus motorsag. Rått parti eller vinner miljøet?

Vi fant noen gamle økser på låven for et par år siden. Dette var mens Luke, Henrikke og Alex var her, før UDI kastet dem ut alle sammen. Siden Luke er rustningssmed og glad i godt verktøy, satte han dem i stand skikkelig. De ble pusset og slipt og fikk nye hickoryskaft.

Det var litt forskjellige fabrikater, og gutta lurte på hvilket merke som var det beste i bruk.

Det ble mye funderinger og diskusjon på kjøkkenet før vi dro ut i skogen.

Man kan skjerpe øksa med maskin, eller med et knivbryne, som Pelle gjør her.

I halvmørket på kjøkkenet klekkes onde planer ut. Dessuten må man spise solid tømmerhuggerkost for å klare dagens økt med manuelt utstyr. Vi skal ut og se om det lar seg gjøre å felle trær med bare øks.

Ser vi et glimt av ødeleggelsestrang her? Eller er det bare rent og sunt pågangsmot og glede over en utfordring? Vi satser på det siste. Selv om Luke ikke er redd for å ta en slåsskamp heller om det trengs, profesjonell ridder som han er.

Alex viser vei til et passende tre.

Alex hadde ingen trening med øks, utdannet som han var til å bli katolsk prest. Men de norske genene lot seg ikke stoppe. Her skulle det hugges. Og som klisjeen sier, det går så flisene fyker.

Treet måtte ned det, og det viste seg at ettersom teknikken ble bedre, var det slett ikke ueffent å bruke øks.

Luke var mer vant med øks, og selv om det ikke ser så voldsomt ut på dette bildet, kan jeg love at det gikk fort!

Gutta valgte å hugge trærne litt høyt oppe siden det var første gang de gjorde dette. Stubbene tok Pelle senere etter at snøen var borte, med motorsaga.

Så jada, miljøet sparte kanskje ikke så mye på dette stuntet, men vi lærte noe viktig og hadde det fint. Neste gang blir det alt i en operasjon.

Når man hugger med øks, er poenget å få av så store fliser som mulig av gangen. Øksa kan ikke kutte så langt inn på tvers av veden, men når man kutter på skrå som dette, og veksler mellom å hugge ovenfra og nedenfra, kan man få av ganske store fliser for hvert hugg.

Her faller en stamme som skal bli til gjerdestolpe neste sommer. Skikkelig tykk og solid hjørnestolpe blir dette.

Gutta er selvsagt nøye og passer på at treet faller kontrollert dit det skal og at ingen er i veien. Det er farlig med fallende trær selv når de er små.

Det flotte med å bruke øks, er at det ikke er så farlig å ha med barna i skogen. Selvsagt må vi passe dem sånn at de ikke er i nærheten når det hugges, men det er utrolig stille og fredelig mens det jobbes, og en øks som står i en stubbe er ikke farlig.

Pelle er derimot virkelig farlig med øks. Han er egentlig farlig uansett, men gud skje lov for alle oss andre, er han også veldig snill.

Jeg lover at dette treet ikke sto lenge etter at han begynte å hugge!

Der var det nede, og så fornøyd blir man av å utrette noe skikkelig primalt. Ikke vet jeg om det er et ord, men hvis ikke, ble det det akkurat nå.

Skogens stille ro mens man feller trær er skikkelig avleggs, men veldig fint for sjelen.

Dessuten synes jeg disse mannfolka er noen ordentlige kjekkaser. Det er noe veldig trygt og fint ved å bo i et hus med tre voksne menn som både kan hugge et tre, slåss med sverd og lanse, diskutere filosofi eller snakke seks forskjellige språk. Eller dra igang en hus-sjakkturnering. Kjernekarer.

Å hugge ved gjør to ganger varm

Vi har egen skog. Der vokser det ved. Mye mer ved enn vi klarer å brenne opp. Men den lar seg ikke putte i peisen uten behandling, det kan jeg love.

Heldigvis har jeg en ektemann som liker å bruke kroppen sin. Han er dessuten sertifisert crossfit-trener, så han har både fysisk kapasitet og kunnskap om hvordan en skal bruke kroppen effektivt.

Det kommer hendig inn når man skal hugge ved. Dessuten får man ut mye unyttig aggresjon som gjerne hoper seg opp der man går rundt og er snill hele dagen. Kanskje vedhugging også er fin mentalhygiene?

Pelle er nå ihvertfall ganske blid når han kan stå der og hugge.

Hvert år strever vi med å få veden inn i hus i tide for at den skal få tørket. Gamlekara sier at man skal hugge og kløyve veden til påske for at den skal tørke godt til neste vinter.

Siden det går en skiløype midt i skogsbilveien vår, er det umulig for oss å hente ut stammer til vedhugging før snøen har gått. Og da er det gjerne for bløtt og vanskelig en periode, før vårsesongen starter for oss, med opprydning og stell før sommersesongen starter for fullt.

Så vi må drive vedauk innimellom. Pelle tar hugsten som trening. Og det viser seg gang på gang, crossfit-treningen gjør underverker med teknikk, presisjon, styrke og utholdenhet. Så det går så flisene fyker. Bokstavelig talt.

Lure ting vi husker på med veden:

- Råtten ved brenner dårlig, så veden må tørke raskt etter at den er felt, kappet og kløyvd.
- Hvis man kløyver veden med en gang, blir det svært mye lettere. Men med litt crossfit-trening går det greit allikevel, selv om man har måttet prioritere annerledes.
- Tørrgran og andre døde trær på rot kan redde vinteren når man rett og slett ikke har fått tid til vedauk før i november.
- Har man ikke mulighet til å få ut veden i tide, kan man hugge trærne før løvsprett og la dem ligge til de er visne, da tørker de fortere.
- Ingvild har tilgang til skog med for mange nedfalne trær som må fjernes. Det kommer veldig hendig med.
- Ved og ruskegreiner som har ligget på beitet i mange år og egentlig er dårlig ved, er ideelt som opptenning. Det brenner raskt, men det antennes også raskt. Dessuten er det supert til grillen. Vi kjøper aldri grillkull. Det er alltid nok rask i skogen.
- Bjerkenever er formidabelt som opptenning. Glem briketter, samle sammen all neveren du kan finne om sommeren og høsten og lagre i en tønne. Det trengs forbløffende lite never for å få fyr på veden. Furubark derimot er brannhemmende, og dårlig opptenning.
- Luftig stabling under "vedtaket" som er sydvendt, fremmer tørking og er lett tilgjengelig når man skal ut i hustrig vær og hente ved til kalde skrotter.

Stabling av ved er også en fin familieaktivitet, som gjør at små og store føler seg flinke. Ingenting fremmer godfølelsen og tryggheten foran vinteren som kommer som en diger stabel med ved.

Hvis du vil vite mer om vedfyring og vedfangst, anbefaler jeg nesten selvfølgelig boken "Hel ved" av Lars Mytting. Der finner du alt du trenger. Inspirasjon også.