Kvinnen som plantet trær

Det er noe spesielt med løvtrær for meg. Spesielt løvtreskog. Og så bor jeg i Eidskog, hvor det nesten bare vokser gran og furu. Ikke bare er løvtrærne vakre, men de kan brukes til høsting av fôr, og de gjør ikke jorden så sur og er dermed lettere å kombinere med beite for hestene. Helst vil jeg ha en hagemark, en slags blanding av beite og glissen skog, som gir hestene ly og skygge, men gresset plass, lys og næring til å vokse.

Så kan man si: Et slikt prosjekt vil ta tid, du kommer aldri til å se resultatet av dette arbeidet. Dessuten er det så kjedelig å vente. Enda kjedeligere enn å se på at gresset gror må det være å se på at trærne gror.

Vel, for det første gjør jeg ikke alt jeg driver med bare for meg selv. Jeg har barn. Og barnebarn. De skal overta både Eriksbråten og en bit resten av verden etter meg. Jeg vil gjøre det som står i min makt for å gi dem en arv som er levedyktig. Og kanskje litt vakker også.

Store løvtrær er vakre.

Her ser vi Torunn som planter et lite bøketre. Bøk kan man ofte få kjøpt som hekkplanter, det vil si at de ikke er så store, og forholdsvis billige, siden det er meningen at man skal ha råd til å kjøpe mange. Det tar selvsagt noen år før de blir store, men det gjør ikke noe. De kan nemlig gro helt av seg selv, uten at jeg sitter og ser på dem.

Jeg er så heldig å ha en gård hvor noen før meg har gjort akkurat dette. Julius Bonsak var skogsmann og herredsblinker. Han hadde peiling på trær. I bakgrunnen på dette bildet ser vi de to digre lerketrærne som han plantet, og som nå er som to enorme vaktposter på hver siden av innkjørselen vår. Han plantet også mange einerbusker, som nå er blitt til ganske store trær. Vi kan se noen av dem ved siden av lerketrærne.

Av arven fra Julius Bonsak har vi også to fine eiketrær i hagen, fin buskbeplantning rundt hagen som gir le for vind og innsyn,  og en ornäsbjørk med finfliket bladverk. Andre trær som våre forgjengere har plantet er den fine rogna som er tuntre, mange epletrær som er dyrket fra frø, en rhrododendron og masse annet spennende.

Alt dette har noen før meg satt i jorda. Skal ikke jeg også da fortsette med tradisjonen, og gi gleder til dem som kommer etter?

Så dermed satte jeg i gang med å finne avleggere av trær jeg liker. Kastanjer og lønn er flotte, men de finnes ikke her på Eriksbråten. Jeg tenkte kanskje at de ikke ville tåle vårt klima, men vi har jo eik?

Tore ble redningen. Og Anne, som er fra gård i bygda her, og som har vært her i skolepraksis. På deres gård har de nemlig både kastanjer og lønn. Og de sår seg selv. Tore kjenner dem godt og er ofte på besøk der, og tok med noen frøplanter som hadde forvillet seg. Her ser vi kastanjetreet andre sesong. Det sto midlertidig i kjøkkenhagen, og ble flyttet til bakhagen i fjor sommer, etter at vi hadde fått planert ut der. Så håper jeg at det vil trives, og om en sånn femti år bli et flott og digert tre.

I mellomtiden har jo jeg annet å gjøre. Og hver vår kommer jeg forbi og blir like overrasket. Oi! Det har fått knopper! Nei, se, i år har det blitt stort! Og sånn går årene. Og trærne gir oss gleder helt uten at vi trenger å gjøre noe. De gror helt alene, uten hjelp.

Til nå har jeg plantet tre lindetrær (fra hekkplanter kjøpt på Plantasjen) to eiketrær (som har sådd seg selv fra våre eiker og sto under dem, jeg har bare flyttet på dem), ett epletre (Åkerø), et kirsebærtre (Fanal), et kastanjetre, tre lønnetrær (ett døde, to står klare bak huset og skal flyttes), en svarthyllbusk, og tre bøketrær. Alle disse har jeg satt på steder hvor jeg tror de kommer til å bli til vakre trær, samtidig som de får stå i fred for beitende hester og ly for kald vind.

Og så er det bare å vente. Og glede seg over det som skjer.