Å lage hage sammen med naturen. Villnis-haging!

Jeg har ikke tid til å luke. Jeg er langtidssykmeldt, har barn og prøver å trene. Og så har jeg kjøkkenhage. En stor en. Og jeg luker nesten aldri. 

Barn og svigerbarn i sving med luking. Som man kan se nytter det lite om man ikke har svært god tid og masse pågangsmot.

Det begynte nesten av seg selv. Fordi jeg er notorisk glad i å dyrke ting, og egentlig ikke redd for å få jord på fingrene, anla jeg en diger kjøkkenhage. Selv om vi er mange i familien som kan luke, ble det aldri noe av. Om sommeren har vi alt for mye å gjøre, og plutselig tar ugresset overhånd. Sånn at det ikke er mulig å ta det igjen uten å jobbe intensivt med ryggen bøyd i mange dager i strekk.

Vi er ikke noe glade i å gå med ryggen bøyd. Så vi lot det bare gro. Og så fikk vi masse avling allikevel. Noen ganger mer enn vi pleide da vi lukte som verst.

Vi har lært oss hvordan plantene ser ut. Så når vi skal ut der og hente inn litt oregano til middagslagingen, vet vi sånn omtrent hvor den vokser, og vi vet hvordan den ser ut. Det blir nesten som å gå på jakt i villmarken etter urter og bær. Men vi kan bestemme hva vi vil ha i villmarken vår!

Isop-plante som ikke har tenkt å forsvinne i mengden. Her er det lett å finne det man leter etter!

Fordelene med villnis-haging er mange. Den viktigste for meg er at den jobber sammen med naturen istedet for å slåss mot den hele tiden. For naturen er fryktelig sterk. Dessuten er den tålmodig og sta. Det er egenskaper jeg vil ha på min side, ikke mot meg. I den tiden hvor jeg fortvilet forsøkte å holde naturen unna bedene mine, var det en konstant kamp mot insekter, ugress, tørke, råte og alle slags urettferdige krefter som forsøkte å ødelegge for meg. Da jeg oppdaget at en god del av disse plageåndene også kunne bruke kreftene sine for meg, ble livet litt enklere.

La gå at det ble mer rotete. For naturen opererer ikke med snorrette bedkanter og sortering i alfabetisk rekkefølge. Nå vokser den en kvann midt oppi luftløken, og jordbærene kryper rundt over alt og plasserer bærene sine oppover langs leggene på valurtplantene. Men der oppe er det ikke så stor fare for meldugg og råtebakterier fra jorden. Så uansett hvor mye det regner, blir ikke jordbærene ødelagt av sopp og råte.

Jeg har begynt å se på hver tur ut i kjøkkenhagen som et eventyr. Jeg vet aldri helt hva jeg kan finne. Noen ganger finner jeg noe annet enn det jeg hadde tenkt. Men som regel finner jeg mye mer enn jeg forventet. Jeg må bare lete litt mer. Omtrent som når jeg drar i skogen for å plukke bær og sopp. Jeg trenger bare ikke å gå så langt. Det rekker å svippe ut på jakt mens gryta koker! 

Barna har vært på plukke-ekspedisjon i kjøkkenhagen, og funnet løk, gulrøtter og krydderurter.

Dessuten er det mye lettere å få barna med seg på kjøkkenhageprosjektet når det er mindre luking og mer plukking og spennende leting. Det blir gjerne vill jubel i jungelen når de oppdager et gresskar som har stukket seg bort imellom jordskokkstenglene, eller når de finner en ekstra saftig gulrot som man bare aner størrelsen av før man begynner å trekke i den, og særlig når de klarer å lugge den opp av jorden og de får se hvor diger den egentlig er.

Også så godt som det lukter!